når jeg ser andre bli gravide og sier at det ikke var planlagt eller at dem klarte det på de første forsøkene så blir jeg jo litt lei meg. jeg har ikke gitt opp håpet for jeg var jo gravid en stund tilbake, men mistet. jeg tror jeg kommer til å bli gravid…en gang. det er jo ikke lett å la hver å tenke på det heller når gubben alltid kommer med en eller annen kommentar i løpet av dagen. “kan det ikke komme noe snart” eller “det ville sett veldig fin ut gravid”. han snakker hele tiden om ting vi kan gjøre som en familie eller at det ville vært koselig å gå tur med barnevogn. jeg vil så gjerne gi han det han ønsker seg, menj eg vil ikke gå rundt å tenke på det hele tiden. jeg har snakket med gubben om det, men når jeg sier an skal slutte å snakke om det hele tiden så tror han at jeg ikke har lyst til å bli gravid og det sårer meg litt hver gang. jeg har hørt det samme i flere år, hvertfall 4 år. han vil jo bare at vi skal få barn. jeg vet jo at han ikke vil åre meg, men jeg har den følelsen etter tidlig ultralyd. jeg var helt knust og knakk helt sammen da jeg kom inn døra og var helt alene. det var verre enn noe annet jeg har følt på før. så det er så mange tanker i hodet mitt når det kommer til graviditet. huff, han burde være glad for at han ikke er inni hodet mitt for der er det fullstending kaos. men jeg tenkte å skrive litt om hvorfor jeg vil bli gravid, få barn og bli mamma.

først og fremst elsker jeg barn! barn er det største mirakelet man kan ønske seg. klart, barn er ikke for alle. men jeg vet at et barn ville gjort så mye med livene våres. det ville snudd alt opp-ned og jeg liker virkelig tanken på det. jeg har ingen negative tanker om verken graviditet eller foreldrerollen selvom jeg vet veldig mye av hva som skjer. jeg har egentlig  bare lyst til å bli gravid og få et barn så kan livet begynne i en ny fase. jeg ønsker å ha et barn jeg kan lære ting jeg har lært og gjøre masse morsomt sammen. dra å ta familiebilder til julekort, leke i hagen, se på film, bake sammen, hjelpe med lekser, sett alt barnet klarer å få til på egenhånd… det er så utrolig mye. men aller mest ville jeg alltid vært der for barnet og passet på at det hadde hatt det bra og fikk alt det trengte. kjærlighet, regler, lykke, trøst og alt annet som følger med foreldrerollen. jeg ville nok ikke vært perfekt, men jeg ville gjort alt for å gjøre mitt beste.

så det er kanskje ikke så rart at jeg blir lei meg og oppgitt av å ikke bli gravid. for det er så mye jeg ville opplevd som jeg ikke kan gjøre på egenhånd. man trenger et barn for å oppleve foreldrerollen. så da må man jo gjøre noe med det da…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

for øyeblikket tenker jeg bare på å spise sunnere, holde meg i aktivitet og gi kroppen alt den trenger. jeg har nettopp begynt på folat (noe man burde ta når man ønsker å bli gravid). kanskje dette er vårt år eller kanskje neste år? vi får vel bare vente og se hva som skjer. men er det noe jeg ikke liker er det når jeg ikke har noe kontroll på ting. graviditet er derfor veldig vanskelig for meg. jeg vil jo ikke svikte gubben heller. vis en av oss hadde fått bekjed om at vi ikke kunne lage barn så tror jeg hele verden min ville rast sammen, men så tenker jeg samtidig at jeg har j fått flere positive graviditetstester i løpet av 2 uker og da burde det vel være en sjanse?

frem til det evt. skjer så får man bare holde på her og drømme videre.