Alle krangler, diskuterer og klager. Noe som er vanskelig å unngå om man ikke åpner øynene og ser ting fra en annens øyne. Det er ikke alltid lett å vite hvorfor små ting kan bli til store krangler, men de aller fleste tilfeller der jeg har kranglet med folk (beklager virkelig til dere det gjelder) så er det fordi det er ting jeg ikke vil være med på eller ikke tørr. Andre grunner kan være fordi jeg syns folk er egoistiske eller slemme. Når jeg gikk på skolen kom jeg ofte oppi krangler som var nettopp av denne grunnen. Jeg sliter veldig med å stole på folk, være foran store forsamlinger og jeg hater urettferdighet. Slike ting kan ofte tolkes feil fordi jeg er veldig lukket og ikke vil prate med andre om det. Jeg tenker alltid at folk ikke vil forstår fordi jeg nettopp har vært i slike situasjoner. For eksempel har jeg slitt lenge med smerter i kroppen. Jeg måtte derfor slappe av når vi var på bakeriet eller kjøkkenet (videregående). Jeg ble slengt dritt til. De kalte meg lat og sa at jeg ikke gadd å hjelpe til med oppgaver. Problemet er at jeg aldri har ønsket å fortelle andre hva jeg sliter med. Det har vært vanskelig for meg å fortelle sannheten. Og når jeg blir sliten så klikker det for meg ganske fort. Alt blir helt mørkt og jeg klarer rett og slett ikke styre hva munnen min sier. Jeg tenker ikke, det er en slags forsvarsmekanisme jeg ikke klarer å skru av. Jeg ender opp med å såre meg selv og de rundt meg uten å mene det. Jeg kan fort missforstå ting og gjør alt mye verre enn det som egentlig kunne vært. Det å føle at ingen forstår hvordan jeg føler meg er veldig vanskelig. Det er vanskelig å føle seg så alene. Noen stunder gjør det så vondt at jeg har lyst til å løpe, løpe langt inn i skogen og gråte. Det er så forvirrende for jeg ønsker ikke å skade eller såre noen. Jeg vil bare at alle rundt meg skal ha det bra. Jeg ønsker ikke at folk skal syns synd på meg eller trøste meg på noen måte. Jeg vil ikke være den stakkars lille jenta som har det så fælt, men av og til skulle jeg ønske at jeg klarte å fortelle alle rundt meg hvordan jeg egentlig har det. At det å gå hjemme tar knekken på meg, at alle tanker i hodet mitt gjør alt så vanskelig, at jeg faktisk har mye smerter i kroppen og at jeg går rundt å er konstant redd. Jeg er redd for krig, voldtekt, vold, knivstikking, våpen, innbrudd, miste menneskene rundt meg som betyr alt for meg… jeg er redd for flått, veps, sykdom, brann, å skuffe de menneskene jeg er glad i, når ringeklokka ringer uten at jeg vet at folk kommer på besøk. Jeg er redd for at jeg aldri kommer meg ut i jobb og jeg er redd for redselen som styrer livet mitt. Jeg har ofte tenkt på å skrive om alt dette, men jeg har aldri turt. Denne gangen gjør jeg det. Med en klump i magen og skjelvene hender så skal dere få vite sannheten. Det har vært vanakelig for meg å skrive dette, men jeg vil ikke gjemme meg eller være redd for hva andre syns. Jeg er nødt til å vise at jeg ikke er redd for å fortelle hvem jeg virkelig er. For jeg er ei jente som hater å gå ute blant folk alene, ikke klarer å møte nye folk og heller stenger meg inne fordi jeg er for redd til å ta sjansen. Jeg har blitt såret, mobbet, sviktet, forlatt og holdt for narr. Jeg har latt andre trykke meg ned, tråkket på meg og ødelagt meg. Og hva har jeg gjort? Ingenting! Fordi jeg var for redd til å si i fra og det har ødelagt så utrolig mye for meg. Hva jeg har gjort når det har svartnet helt for meg har bare gjort ting enda verre og hver dag kjenner jeg på de følelsene. Hver dag tenker jeg tilbake på de gangene jeg virkelig har rotet til alt.

Om jeg hadde kunne endre på noe ved meg selv så ville jeg ikke ha endret utseende. Jeg ville blitt kvitt frykten og redselen jeg konstant føler. Men vis den skulle blitt borte måtte jeg dratt til fortiden og hindret mobbingen. Ja, det er umulig. Man er den man er og man kan aldri endre fortiden. Men å leve med dette er en kamp hver dag, en kamp jeg ikke unner min verste fiende engang. Selvmord er ikke et alternativ. Jeg har kjent på den følelsen før og det er ikke verdt det. Så hodet mitt er forsatt et lite snev av fornuft og håp. Men håp om en lysere fremtid ligger dypt, veldig dypt. Faktisk er det lyset nesten slukket.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men til noe litt mer positivt, for det finnes faktisk positivitet i livet mitt også. Min drøm akkurat nå (en drøm jeg har hatt lenge) er å kunne ha en jobb der jeg kan tjene penger uten å måtte se masse mennesker hver eneste dag. Forfatter, blogger, youtuber eller kunstner. Tenk å kunne leve av noe slikt. Vel, det er jo bare ville drømmer. Jeg har jo blitt fortalt at jeg er kreativ og er flink til å skrive. Hvem vet, kanskje en dag en det min tur til å skinne? Hva tror dere??