nå ønsker jeg å forsette på det jeg skrev i går. for de tankene og de tingene jeg opplever er jeg nok ikke alene om. redselen som tar overhånd når man ønsker å gjøre noe. jeg og venninna mi hadde egentlig tenkte oss til London i august, men på  grunn av terror og redselen for å dø måtte vi avlyse alt sammen. det er utrolig trist at verden har blitt så farlig at man ikke kan dra på ferie uten å føle seg utrygg. men det stopper dessverre ikke der. jeg elsker anime og japansk mote. jeg liker japansk og koreansk pop og rock. jeg liker veldig godt å kle meg ut, men på grunn av alt som skjer rundt om i verden vet jeg ikke om jeg tørr å ta sjansen på å dra på slike events lengre. det burde ikke være sånn, men det er slik det har blitt i hodet mitt. det er nok mange der ute som syns jeg er paranoid og som tar den sjansen og syns det er trygt. mange tenker sikkert at det er ingenting som kommer til å skje, men jeg har ikke samme tankegang. jeg er livredd for å dra inn til store byer i tilfelle det skulle skjedd noe. hadde det vært noe slikt i nærheten av der jeg hadde vært ville jeg aldri blitt meg selv. jeg ville nok stengt meg inne i lang tid og endt opp som et nervevrak, mer enn jeg alt er. jeg sliter psykisk og det er veldig lite å gjøre med de tankene jeg har i hodet. jeg er sterk nok til å kjempe min kamp i livet. jeg er sterk nok til å komme meg ut døra på egenhånd, men jeg vet ikke lengre om jeg er sterk nok til å nyte livet fult ut slik jeg engang gjorde.

det får meg til å tenke på disse menneskene som ikke fortjener min oppmerksomhet. de menneskene som forårsaker så mye smerte og dø. jeg tenker på de stakkars menneskene som har opplevd slike ting og som aldri kan få et normalt liv igjen på grunn av traume og redsel. tankene flyr rundt i hodet mitt mot min vilje. tanken på de jeg hadde såret vis jeg hadde dratt et sted jeg viste kunne vært farlig. hva om det hadde skjedd meg noe? hva om familien, gubben og vennene mine hadde mistet meg? hva om jeg hadde blitt skadet og hadde måttet leve med de tankene i hodet for alltid: de kunne faktisk ha mistet meg og alt er min feil. men skal man slutte å leve og gjøre ting man elsker bare fordi en del av befolkningen her i verden har gitt meg redsel for å gå ut? jeg kjemper en kamp hver eneste dag. jeg ser meg over skulderen hver gang jeg passerer et menneske, men jeg går allikevel ut blant folk. jeg føler meg livredd, men sterk. jeg er sterk nok til å leve i en verden som er snudd på hode. eller er det bare jeg som har blitt gammel nok til å se at mobbing ikke lengre er det verste her i verden?

bare ett år tilbake var jeg på Gatebil på Rudskogen. jeg hadde ingen tanker om krig eller andre fryktelige hendelser. jeg hadde det gøy og jeg var lykkelig. jeg er ei jente med mange interesser bl.a biler og fart. jeg har ikke lyst til å leve i en verden som man bare har krig og elendighet. jeg har lyst til å dra ut og oppleve verden, men det er èn jentes tanker mot hele verden. jeg er ikke alene og det er ikke noe jeg alene kan gjøre for å stoppe alt som skjer. jeg alene er ikke sterk nok, men sammen kan man gjøre en forskjell. hva om dine nærmeste sliter like mye som meg, men vil ikke snakke om det? og hva om de snakket om det, ville du forstått hvordan den personen egentlig har det? redsel er ikke noe tull! jeg skal love deg at dette er noe som har stoppet mange mennesker for å gjøre ting de virkelig har lyst til. så om noen du kjenner sliter med dette, ta deg tid til og forstå. vi har det ikke bra.