I dag er det 1 år siden jeg satt i stua og fikk en av de verste meldingene i mitt liv. Jennie er savnet. Da jeg leste ordene som var blitt sendt til meg så stoppet hele min verden opp. Jeg fikk nesten ikke puste og hodet mitt jobbet tusen ganger fortere enn vanlig. Så mange tanker kom til meg og jeg ville bare våkne opp fra dette forferdelige marerittet. Det skjedde aldri. Uansett hvor vanskelig det er å forstå så er det faktisk sant og vi er nødt til å leve uten vår vakre, herlige, modige og gode Jennie.
Så her sitter jeg et år senere og blir dratt tilbake til denne dagen. Når jeg tenker på det øyeblikket så er det som om jeg opplever det på nytt. Det ble ikke mye søvn den natten og morgendagen var enda verre. Dagen dem fant henne og jeg fikk meldingen om at hun var fløyet til sykehuset, iskald da falt hele min verden fra hverandre. Om jeg bare hadde vært der og tatt deg i mot når du gikk ut av huset den dagen. Jeg skulle ønske jeg var der for deg da du trengte det som mest, men du har hvertfall lært meg viktigheten i å spre glede.
Da jeg besøkte graven hennes i julen så satt jeg meg ned for å ønske henne god jul. Jeg fortalte henne at jeg er utrolig glad i henne og savner henne masse. Det var ikke der jeg skulle vært for å fortelle henne at tante er glad i henne, men det er altså virkeligheten.
Selvom det føles vanskelig til tide så prøver jeg å tenke på alle de gode øyeblikkene jeg hadde med Jennie. Den gode jenta som alltid var full av energi og glede. Ei lita jente som løp rundt som en tornado og alltid hadde skrubbsår på knærne, men like blid. Det vakre smilet hennes og den fantastiske latteren som fylte rommet og hjertene til alle i det med kjærlighet. Jeg kan ennå høre stemmen til den vesle jenta som spørr EEELSKER du Hello Kitty? Og ser på meg med store øyne før hun har tusen spørsmål til. Den samme jenta som plutselig sitter i sofaen på julaften 2019 og forteller om gutter og hvor teite de er, mens hun himler med øynene.
Så jeg ligger her uten noe energi i kroppen og med et tungt hjerte. For hvordan kan egentlig dagene gå tilbake til normalen når man har mistet en av de viktigste personene i livet? Det har absolutt gjort det vanskeligere å leve, men samtidig har det gjort det så mye viktigere å fortsette selvom det betyr at vi må fortsette uten henne i livene våre. Dette året som gikk har vist oss at vi er sterkere enn vi tror. Det har også vist oss at det er utrolig mange snille og omtenksomme mennesker som bryr seg og er der for de som trenger det. Allikevel er det umulig å unnslippe den sorgen som nå har fylt hjertet. Så i dag har jeg nesten bare sovet fordi jeg har vært så utmattet av sorg.
Samtidig som jeg sliter med depresjon. Noe som virkelig har slitt med ut de siste ukene. På toppen av det hele så får jeg ikke snakket med psykologen før om 2 uker. Om dette er på grunn av raset i Ask eller om han bare er borte i 2 uker vet jeg ikke. Alt jeg fikk var en melding der det stod han var borte i 2 uker og at han tar kontakt. Så dette blir noen veldig spennende og slitsomme dager, men jeg skal hvertfall prøve å gjøre det beste ut av det. Det verste jeg kan gjøre nå er å ligge stille. Også får vi se hvordan dagene blir og ikke minst hvordan det blir med blogging fremover. Jeg tenker hvertfall at det vil bli bedre og det vil komme en periode der jeg føler meg bra igjen. Så da er det bare å vente på at den perioden skal komme og så gjør man så godt man kan for å holde humøret oppe og jobbe seg frem til den tiden ting begynner å føles bedre. For ingenting kommer uten å jobbe for det.
Bloggen på facebook HER
