Ja, da var det en ny dag. Jeg har faktisk vært våken en stund allerede, men jeg var for trøtt til å blogge. Så hva gjorde jeg? Jo, jeg satt å så på youtubevideoer. Egentlig en ganske grei start på dagen. Nå kjenner jeg at det snart er på tide med litt frokost. Jeg er faktisk ganske sulten. Det er ikke noe som skjer så ofte. Faktisk gjør det meg litt glad fordi jeg prøver så godt jeg kan å spise frokost hver morgen. Jeg har jo en del vitaminer osv. som jeg må ta og da er det jo greit å ha en fast tid å ta det på. Jeg prøver så hardt å ha en morgenrutine fordi hele livet mitt har egentlig bare vært kaos og ingenting har vært rutine. Jeg har som regel gjort ting når jeg har hatt lyst til det. Ja, utenom de få gangene jeg faktisk har hatt en jobb. Allikevel har det vært umulig for meg å spise frokost. Når jeg jobbet på café så spiste jeg faktisk ikke frokost. Hvordan jeg i det hele tatt klarte meg igjennom en hel dag uten mat skjønner jeg ikke. For jeg hadde ikke matpause og jeg jobbet i 5 timer. Det er helt sykt. Anbefales ikke for kroppen vil til slutt hate deg. Derfor prøver jeg nå å få en morgenrutine og spise frokost.
Så det er nå det. I dag skal jeg og samboeren en liten tur ut. Vi skal heldigvis kjøre. Det er ikke noe stort og fancy, bare en liten tur i butikken. Resten av dagen kan jeg ligge her og Grue meg til psykologtimen i morgen. Kroppen verker og er utmattet hele tiden. Jeg har ikke tatt på Zpikes fordi jeg har såpass få igjen. I morgen MÅ jeg ha på en sånn at jeg kommer meg igjennom dagen. Gruer meg helt sykt mye, men det får bare være. Jeg har jo ikke akkurat noe valg. Nå er det bare 3 psykologtimer til før jeg blir overført til kommunen. Og det er et system jeg ikke helt skjønner. Jeg går jo til psykolog fordi jeg har sosial angst. Det tar en god stund før jeg føler meg komfortabel til å snakke med folk. Også når jeg først har kommet over den kneika så skal jeg bytte person OG sted. De to tingene som skremmer meg aller mest. Jeg fatter ikke hva dette systemet egentlig tenker. Tenker dem i det hele tatt? Vel, jeg har bare gitt opp og gjør som dem sier. Selvom jeg helst vil freake ut av tanken på å bytte sted og person så har jeg jo ikke så mye valg.
Når jeg var hos psykologen så var det snakk om at jeg skulle være i noe gruppeaktiviteter. Enten det var å gå turer eller hva enn de har planlagt som tortur. Altså jeg har en kropp som ikke klarer å gå til bussen og tilbake uten krykker for øyeblikket. I tillegg til det må jeg plutselig forholde meg til andre mennesker. Noe jeg aldri gjør fordi jeg ikke liker folk og folkemengder. Hvis jeg skal møte venner så orker ikke jeg møte 3-7 folk. Nei, jeg møter en person. Slik kan jeg ha fokus på denne personen og ingen blir utenfor eller oversett. Er det noe jeg hater så er det grupper. Å sette meg i en gruppe sånn som det er planer om er som å sette Grinchen på en juletrefest. Og ikke nok med det. Jeg blir nå overført til et nytt sted når det begynner å bli kaldt ute. Kroppen min er på det verste og jeg garanterer dere at disse aktivitetene skal være ute. Og hva skjer da? Jo, jeg blir sengeliggende mellom hvert møte. Hvis jeg i det hele tatt klarer å holde kroppen oppegående om vinteren. Jeg gruer meg så mye at jeg blir helt kvalm. Jeg håper bare dem forstår seg på fibromyalgi og ikke bare sier noe dumt som f.eks at det er bare å riste av seg.
Psykisk helse er en ting, men å måtte sjonglere med fibromyalgi i tillegg så er vintern ganske tøff. Jeg håper virkelig de i kommunen faktisk forstår det. For det er min største frykt akkurat nå. Det å ikke bli trodd eller bli pushet så mye at jeg til slutt ligger rett ut. Det er som regel det som surrer rundt i hodet mitt. Vel, DET og alle disse depressive tankene som jeg absolutt ikke liker å snakke om. Det er en grunn til at jeg går til psykolog for å si det sånn.
Tenk positivt sier psykologen, men hvordan kan jeg det når jeg vet at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger? Ja, jeg har fått noe hjelp og tips for å jobbe med angsten, men ingenting mot depresjon annet enn å tenke positivt. Og når psykologen sier at jeg ikke gir noen tegn på depresjon og begynner å snakke om at folk kan være triste, jeg har gått igjennom mye så det er jo naturlig å sørge. Nei, jeg vet forskjell på tristhet og depresjon. En normal person går ikke rundt å føler at livet er kjipt hele tiden, at ingenting føles ut som om det kommer til å fikse seg, men at man hele tiden går rundt og tenker at man er i live, men lever ikke. En frisk person ville ikke hatt de tankene jeg har hver eneste dag, hele dagen. Så klart har ikke hun sett det fordi det er først nå det virkelig begynner.
Jeg klarer ikke være med noen og ikke se glad ut. Kun de jeg virkelig stoler på har sett meg gråte og det er ganske få. Jeg hater å snakke om mine tanker og hvordan jeg føler meg. Så med mange års erfaring så er det jo klart at jeg klarer å holde meg kanskje bra når jeg er hos psykologen. Ikke engang når vi snakket om Jennie så begynte jeg å gråte og det ville jeg gjort om jeg var hjemme. Tårene hadde trillet, men når jeg er med andre så er det som å ta på en maske. Det er disse veggene som beskytter meg og jeg later som jeg snakker om noen andre.
Nå har jeg aldri snakket med no psykolog på mitt verste. Jeg har faktisk vært på mitt beste når jeg har vært hos psykologen. Depresjonen kommer ikke uten videre, men den er knyttet til fibromyalgien. Så det å ha alle disse forandringene nå som vinteren kommer gjør meg så klart livredd. Jeg vil ikke bytte, men jeg må og det skremmer meg. Det er ingenting jeg kan si som får dette til å endre seg fordi det er sånn systemet er.
Det burde ikke være sånn!!
Facebooksiden til bloggen HER.
