Når jeg hadde ankommet Gardermoen og måtte vente 30 minutter på bussen videre så kjente jeg at kroppen begynte å rase sammen. Derfor gikk jeg inn og satt meg på en benk inne på Gardermoen. Beina mine ville nesten ikke holde meg oppe og jeg viste at kroppen aldri ville klare å komme opp bakken hjemme uten litt hjelp. Etter å ha tenkt masse og kommet meg på bussen hjem, kontaktet jeg samboeren min. Aldri i livet om beina mine hadde klart å få meg helt hjem. Så samboeren min, så god som han er, kom ned på bussplassen med krykkene. Han gikk i forveien og jeg slepte meg hjem på krykkene.

Det tok en god stund, men når jeg endelig hadde kommet meg hjem så stod samboeren min klar med middagen. Jeg må være den heldigste jenta som har en så snill og god samboer. Jeg føler meg hvertfall utrolig heldig som har han. Hadde det ikke vært for han så hadde jeg nok sittet på bussbenken der nede og prøvd å finne en løsning på hvordan jeg skulle klart å komme meg hjem.

Nå skal jeg bare ligge her og håpe at det snart slutter å snurre og at kroppen roer seg litt ned. Heldigvis har jeg en hel uke på å komme meg. Så får jeg vel ta kontakt med legen og se om jeg kan få til noe angående fibromyalgien. Enten om det er noe sted jeg kan dra for å lære og leve med det eller hva det blir til. Noe må jeg få til hvertfall. Psykologen anbefalte en blodprøve også for å se om det er noe jeg mangler, men jeg vet jo hvorfor kroppen min er utmattet og verker. Det har ingenting med vitaminmangel å gjøre hvertfall. Hovedfokuset mitt nå ligger på psyken og fibromyalgien. Før jeg finner ut hva jeg skal gjøre med fibromyalgien så er fremtiden ganske usikker. En ting vet jeg hvertfall og det er at kroppen min ikke har noe å gjøre på hverken skole eller jobb. Når jeg ikke klarer å gå i 1 time så klarer jeg ikke jobbe eller gå på skole. Så da er det bare å finne ut hva man skal gjøre videre.