Da var man våken, men jeg er absolutt ikke klar for å dra hjem igjen. Jeg skulle gjerne hatt en uke til skal jeg være helt ærlig. Desverre går ikke det. Nå er det tilbake til virkeligheten. Det vil si at jeg har en psykologtime på torsdag. Så da blir det jo enda mer kollektiv transport. I tillegg har jeg planer for morgendagen også. Så jeg er faktisk fullbooket helt frem til helgen. Gjett om jeg gleder meg til en rolig helg. Jeg kommer til å sove mye og bare ta livet helt med ro så fort helgen kommer. Det har vært noen helt fantastiske dager her i Bergen, men det har også gjort kroppen min veldig utslitt.

Når denne uka er ferdig så blir det tilbake til lange turer og trening. Kanskje kroppen min faktisk kan komme i skikkelig god form. Nå har vi jo faktisk gått ganske mye disse dagene. Selvom jeg er helt utslitt så har det jo gått greit. Det har egentlig bare vært de første minuttene av gåturen som har vært vanskelig og så har det blitt bedre etterhvert som jeg har gått.

Kanskje med litt sunn mat og riktig trening så kan jeg holde denne kroppen i sjakk. Den siste uka har jonikke akkurat vært sunn. Vi har som regel spist på mcern og sånn for å spare penger. Det kjennes på kroppen nå hvertfall. Så jeg har kjøpt epler som jeg skal ha på toget. At jeg ikke tenkte på det før, frukt er jo faktisk ganske smart frokost. Jeg har i hvertfall spist jordbær da. Så noe sunt har jeg jo faktisk fått i meg. I tillegg har jeg jo alltid hatt med meg flaska med vann. Den er så utrolig kjekk. Jeg kan gå med den flaska i solsteika en hel dag og vannet holder seg iskaldt. Det er utrolig deilig på varme dagen. Denne flaska er så smart. Jeg kommer til å bruke den veldig mye fremover. Den har jo blitt brukt hele denne uka i Bergen.

Men nå er det på tide å gjøre seg klar for en lang togtur og veien hjem. I morgen blir det første gang siden corona at jeg får se venninna mi igjen. Det er jo noe å se frem til. I tillegg blir det første gang jeg besøker graven til Jennie siden begravelsen. Akkurat det gruer jeg meg litt til. Det er jo veldig fint at jeg endelig får besøkt graven, men å se gravstøtta med navnet hennes på i virkeligheten for første gang kommer til å bli utrolig tungt. Jeg har jo sett masse bilder når andre i familien har besøk og lagt ned blomster og lys fra meg, men nå skal jeg faktisk dit selv. Det er jo ikke noe koselig å måtte besøke graven til sitt 13 år gamle tantebarn. Stakkars lille jenta vår. Hadde hun bare fått hjelp så hadde hun kanskje vært her nå. Nå har hun i det minste fred. Så får vi som er igjen ta godt vare på minnene og huske henne for den vakre jenta som var full av kjærlighet og godhet.