Hele livet mitt har jeg hatt frykt som har bygd seg opp inni meg. Jeg var redd for å dra på skolen hver eneste dag siden 1. Klasse fordi jeg viste aldri hva de andre jentene i klassen kom til å gjøre. De stilte seg rundt meg så jeg ikke hadde noe sted å flykte. Jeg var så redd at jeg utviklet sosial angst. Redselen for at noen skulle slå meg eller en bil skulle stoppe og kidnappe meg ble større og større. Mye vondt har skjedd i barndommen min og det har virkelig satt sine spor. Det begynte med ord og dyktig, men utviklet seg til vold. Jeg har blitt slått så hardt i ankelene at jeg ikke klarte å gå. I tillegg har jeg blitt slått i fjeset slik at jeg alltid har hatt en refleks på å dekke ansiktet med armene. Dette lo de jo så klart av.
På ungdomsskolen hadde jeg lagd en mur slik at ingen skulle få se meg såret, redd eller lei meg. Egentlig var jeg livredd og jeg ville bare hjem, men jeg dro alltid på skolen. Jeg ville egentlig bare bytte skole helt siden barneskolen, men jeg var stuck i mitt verste mareritt. Nå var jeg ikke bare redd for de på skolen og biler som stoppet/kjørte sakte forbi. Jeg begynte å kjenne frykt hele tiden når jeg var alene. Jeg ville ikke hilse på noen. Alt jeg ville var å låse meg inne på rommet for alltid. Der var jeg trygg.
Denne angsten ble bare større og større til den til slutt ble så ille at jeg ikke turte å be om hjelp om det var noe jeg lurte på. Tanken på å måtte snakke med noen skremte livet av meg. Der kan ko selv tenke dere hvordan det var å være på jobb i en slik tilstand. Vel, jeg skal fortelle dere om en gang jeg var utplassert på maxi seneret. Jeg skulle jobbe i bakeravdelingen sammen med ei annen. Når hun tok matpause så stod jeg der helt alene og det var da angsten virkelig traff meg. Så jeg gjemte meg under brødhyllene slik at ingen kunne se meg. Det føltes så teit og jeg var kjempe flau over at jeg ikke klarte å gjøre jobben min når hun ikke var der, men jeg ble fylt med skrekk. Det var grusomt så jeg måtte bare gjemme meg til hun kom tilbake. Samme gjorde jeg når jeg jobbet på konditori. Jeg gjemte meg alltid i oppvasken om jeg hadde sjansen. Ingenting føltes verre enn å måtte snakke med de andre hvordan jeg skulle gjøre ting.
Siden jeg hele tiden har tatt den enkle veien og dyttet problemene mine bort så har jeg bygd opp en ganske solid angst. Det er jo den jeg prøver å jobbe meg vekk fra, men det har ikke vært lett. Selv uten fibromyalgi så er det en ganske stor knute å løsne. Mange år med angst som skal kureres. Heldigvis har jeg fått mye hjelp. Jeg har pushet meg selv ganske mye dette året og jeg kjenner jo at noe har skjedd. Allikevel er det en lang vei å gå. Dette har jeg gått med i så mange år at det kreves en god del mer jobbing, men jeg har heldigvis mange gode tips og råd som jeg har fått av psykologen. En dag skal jeg blir frisk psykisk, det har jeg bestemt.
Det krever en god del av én selv når én skal jobbe med psyken. Man kan ikke bare knipse med fingrene og håpecat alt går greit. Nei, man må stå i stormen og aldri velge den enkle løsningen. Aldri sette seg ned om man er svimmel. Aldri la være å gå dagens tur. Man skal alltid se frykten rett inn i øynene uten å blunke. Det har vært dager jeg har hatt mest lyst til å gråte og bare falle sammen på gulvet, men jeg har pustet rolig med magen og kastet meg ut i det. Kun da kan du bli bedre.
Det er min historie fra start til nå. En tøff vei, men det har lært meg utrolig mye. Jeg har blitt utrolig tøff og sterk av å være så svak og livredd.
Facebooksiden til bloggen finner du HER