Da har jeg klart å komme meg opp av senga. Døgnet er jo snudd trill rundt fordi jeg ikke får sove på kvelden. Det er veldig kjedelig og jeg prøver å endre på det. Vi får se om jeg klarer å snu det tilbake igjen.
Planene for dagen er ikke helt på plass. Det eneste jeg vet er at vi skal ha kyllingfilet til middag. Jeg håper jo det blir en tur i dag siden vi har vært så flinke til å gå tur hver dag. Det er jo godt å komme seg litt ut i frisk luft i løpet av dagen.
Det er jo alltids noe å finne på her inne. Jeg kan jo vaske klær, rydde og vaske i stua eller i gangen. Badet kunne også trengt en liten vask. Det er bare det at en gåtur i løpet av dagen hjelper veldig på humøret og energien min. Å sitte på den bittelille hageflekken her ute helt alene blir ikke det samme. Det er folk som går tur og huseieren kommer og går forbi her hele tiden. Det er ikke en hage jeg har lyst til å tilbringe min tid i. Hvis jeg skulle slappet av i hagen så måtte det vært et sted der jeg kan få fred og ro. Jeg tror aldri jeg kommer til å bruke den hagen til å sole meg f.eks. jeg vil ikke ligge til utstilling!
Men det er så rart for når snøen ligger på bakken så vil jeg bare være inne, men så fort snøen er borte så vil jeg være ute hele tiden. Så det å ikke tørre å gå ut alene er jo veldig kjedelig. Hadde jeg turt det så hadde jeg vel vært borte i flere timer av gangen. Da jeg bodde hos mamma så var jeg alltid ute. Jeg gikk på lange turer langs veien, i skogen, langs elva. Jeg hadde et så stort område som jeg klarte å gå alene på fordi jeg kjente til stedene. Skogen kunne jeg gå i blinde. Helt siden jeg var liten har jeg gått turer i den skogen så jeg viste nøyaktig hvor jeg skulle. Her derimot er det litt verre. For det første er det alt for mange mennesker ute. For det andre vet jeg ikke hvor jeg kan gå og ikke. Det blir noe helt annet å ha med meg noen. Da kan jeg heller fokusere på den personen og samtalen oss i mellom. Når jeg går med samboeren min så er det ikke noen stemmer i hodet mitt som sier at noen følger etter meg eller at noen vil meg vondt. Med han føler jeg meg trygg. Det er derfor jeg alltid har hatt på høy musikk når jeg MÅ ut av døren. Jeg prøver å få disse tankene til å holde munn. Jeg fokuserer på musikken og da går det som regel greit. Problemet da er jo at jeg ikke nyter naturen på samme måte. Så det håper jeg at er noe jeg kan jobbe med og bli frisk fra. Det føles så kjipt ut å ikke kunne ta en tur hvis han ikke orker. En del av meg bare skriker for å komme ut, mens den andre klorer seg fast i stolen fordi jeg kan møte noen der ute. Derfor tok jeg alltid med meg hunden på tur på det forrige stedet jeg bodde. Da kunne jeg fokusere på han og slippe å snakke med fremmede. Han var så klart også grunnen til at jeg til slutt klarte så vidt å snakke med folk som også var på tur. Jeg kjente jo på frykten hele tiden, men han var veldig god å ha. Han fikk meg med ut og han fikk meg til å hilse på folk. Han hjalp meg så utrolig mye. Så er det noe jeg savner så er det å ha en hund. Til selskap, komme seg ut av døren, trøst, kos og mye mer. Hunder er mennesket beste venn og så mye mer.
Når jeg går ut av døra nå så har jeg ingenting og det er jo det som er så skummelt. Jeg skulle ønske all den frykten bare dro sin vei og aldri kom tilbake igjen.