Dagen i dag begynte ikke akkurat som de fleste dager og i dette innlegget skal dere få høre hvorfor. Det startet med at mobilen min ringte og jeg lå ennå å sov. Når vedkommende hadde ringt for andre gang så begynte jeg å våkne, men tenkte det sikkert bare var telefonselgere så jeg lot den ringe ferdig. Så der lå jeg og var skikkelig trøtt. Plutselig fikk jeg en merkelig følelse av at jeg burde sjekke hvem som hadde ringt. Derfor søkte jeg opp nummeret og der stod det at kommunen hadde ringt. Jeg ble jo litt nervøs for at jeg ikke hadde fått tatt den, men like etter så ringte dem igjen. Da jeg trykker på mobilen for å ta den så innser jeg først 2 sekunder etterpå at jeg faktisk tok telefonen så jeg svarer. Det er ei dame i andre siden som forteller at dem hadde en time til meg på onsdag. Siden jeg absolutt ikke vil reise ut midt oppi corona så skulle hun ordne det slik at vi kunne ta det over video eller telefon.
For dere som ikke har fått med dere hva dette handler om så er det psyken min. Jeg har gått til DPS, men der fikk jeg bare 10 timer og så var det ikke mer de kunne gjøre for meg. Så jeg ble da henvist til kommunen. Nå er det 2 måneder siden jeg hadde min siste samtale på DPS Jessheim og først nå har jeg altså blitt kontaktet av kommunen. Dobbelt så lang tid som det egentlig skulle ta. Jeg klarer fint å håndtere min psykisk helse selvom noen dager er utrolig vanskelige, men jeg tenker jo på alle de barna og unge som sliter der ute. Ikke alle vet hvordan de skal håndtere psykiske lidelser så dette er et stort problem. Det å måtte sitte og vente på hjelp i 2 måneder har jo gjort at jeg nesten er tilbake til steg 1 igjen. Mye på grunn av corona og det er jo den situasjonen vi lever i nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli bedre så disse timene er jo veldig viktig for meg selvom jeg ikke prøver å ta mitt eget liv. Det går ikke en dag hvor jeg ikke tenker at jeg skulle ønske jeg var frisk, men uten skikkelig hjelp så blir jeg jo ikke det.
Nå får vi bare vente og se hva de sier i kommunen og om de kan hjelpe meg. Selvom det bare er en telefonsamtale i uken så er det bedre enn ingenting. Er det noe jeg ikke vil så er det å møte fremmede mennesker oppi alt dette her så det håper jeg at jeg slipper. Så ja, jeg er veldig nervøs eller faktisk livredd for hva de sier at jeg må gjøre. Jeg har jo blitt fortalt at de går turer osv. for at de med sosial angst skal bli vant til nye mennesker, men det er noe jeg ikke vil. Ikke fordi jeg har sosial angst, men fordi vi er midt oppe i pandemi og jeg vil ikke ta kollektiv transport eller møte andre mennesker om jeg ikke må.
Så her sitter jeg altså med en stor klump i magen og håper at de ikke “tvinger” meg til å dra noe sted. Også får vi se hvordan dagene fremover blir. Når jeg har vært på møte hos DPS så har jeg jo hatt så lite energi både dagen før og samme dag at jeg ikke har klart å gjøre noe. Jeg gruer meg så mye at jeg mister energien. Og det å fortelle seg selv at dette går bra hjelper ikke. Det krever jo mye energi det også. Derfor er jeg veldig spent på hvordan resten av desember kommer til å bli. Jeg er hvertfall veldig glad for at jeg har fått bakt så mye de siste ukene. Hvis dagene blir som da jeg gikk på DPS så kan dette bli veldig interessant fremover, men bloggen skal absolutt bli fylt med julestemning og glede. Det vil bare bli en liten oppdatering på disse samtalene i tillegg. Så om du ikke ønsker å lese om psykisk helse i julen så skjønner jeg det og da er det bare å unngå disse. Overskriften kommer til å være ganske tydelig hva innlegget vil handle om. Så håper jeg dere har en flott adventstid og koser dere masse i julen.
Følg gjerne bloggen på facebook HER