Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig? Still deg selv det spørsmålet og du kommer til å bli gal. Det finnes ikke noe godt svar på hvorfor det er så vanskelig å leve. Vi mister mennesker vi er glad i, det er sykdommer og ulykker overalt. Hvor mye kan egentlig en person tåle før det stopper? Jeg har vært igjennom så utrolig mye og ennå står jeg på beina. Vel, jeg gjør hvertfall mitt beste. Ikke bare for meg selv. Jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg og jeg i dem. Jeg vet hvordan det er å miste noen som man er så utrolig glad i at man ikke får puste når dem til slutt forlater oss. Først var det bestemor. Hun var mitt fristed oppi mitt ellers forferdelige liv. Jeg var hos henne mange timer, hver dag. En dag ble hun så dårlig at hun ikke kunne bo hjemme. Det gikk nedover og hun mistet en del av seg selv, gleden. Det var da jeg stoppet å dra for å besøke henne for det var ikke lengre den bestemoren jeg husket. Jeg orket ikke se henne sånn. Så gikk det ikke lang tid før hun forlot oss, men jeg hadde mistet henne for lengst. Minnene er fortsatt der og jeg savner henne så utrolig mye. Dette er mange år siden og jeg gråter ennå over minnene hun etterlot seg.
Så er det vakre, gode Jennie som bare ble 13 år. Å se bilder av henne, artikler om jobben familien gjør videre og tenke på henne gjør så vondt. Det går så mange tårer og jeg har vondt i magen av all sorgen. Jennie var en av de viktigste menneskene i mitt liv. Hun og søstern har betydd alt for meg så lenge de har levd. Så det er vanskelig til tider. Noen ganger føles det helt umulig. Men det verste er nettene.
Jeg er evig takknemlig for at jeg har samboeren min her og at han tar vare på meg slik ingen andre har gjort før. For første gang klarer jeg å holde selvskading unna, men det er jo også et stort negativt punkt oppi alt dette. Jeg vet aldri når jeg kommer til å være langt nede og ikke. Det kan gå bra en natt alene og det kan rett vest. Jeg er avhengig av å ha samboeren min her hver natt for at jeg ikke skal falle tilbake på alkohol, selvskading osv. Det er en enorm burde å bære og jeg føler meg så trist og har så vondt inni meg av alt dette her. For tankene ligger der hver eneste dag. Det er dager jeg har vært nødt til å ta meg sammen og vekke samboeren. Jeg knekker sammen og gråter så mye at jeg nesten ikke får puste, men det er fordi jeg klarer å gå til han i stedenfor å velge den “lette” veien. Jeg er veldig heldig som har han, men jeg hater meg selv for at det er sånn jeg føler det.
Derfor føler jeg meg som er byrde. Derfor tenker jeg at han ville hatt det bedre uten meg og mine problemer. Alle ville det. Allikevel sitter jeg her og kjemper en kamp jeg ikke ville unnet min verste fiende. Jeg kjemper en kamp for å bli frisk fra dette marerittet. Jeg kjemper en kamp slik at vi begge to kan få det bedre. Det er ingenting annet jeg heller vil enn å kunne leve normalt. Jeg vil være i stand til å være hjemme alene uten å være redd for… vel, meg selv og mine tanker. Jeg kan ikke være alene om natten og det går utover han. Det gjør så vondt!
Til og med da jeg bodde i Modum så hadde jeg problemer med det å være alene, men jeg var jo egentlig aldri helt alene. Jeg hadde Oliver, den lille hunden. Jeg fikk ikke sove, men jeg hadde hvertfall ikke så store problemer som jeg har nå. Jeg hadde virkelig trengt en hund, men mest av alt trenger jeg å bli frisk. Så uansett hvor mange problemer jeg våkner opp med i morgen eller hvor lite energi jeg har så må jeg bare komme meg ut. Det er den eneste måten jeg kan bli frisk igjen. Jeg er nødt til å pushe meg selv mer enn jeg har gjort til nå. Selvfølgelig vet jeg at det som er skummelt er kun i hodet mitt og det vil gå bra. Så ingen kjære mor. Dette kommer til å bli tøft, men jeg skal skru opp og komme et steg nærmere. Jeg er lei av å være en byrde. Jeg er lei av å føle meg svak. Det er nå eller aldri og jeg stemmer for NÅ. Ingen sa at å bli frisk skulle være lett, men det kommer til å være verdt det om noen år.