Ja, da har man prøvd seg på en liten tur alene. Jeg og samboeren gikk første snarveien nedover også skilte vi lag på bunnen av snarveien. Derfor gikk jeg veien hjem igjen som da er der bilene kjører. Og for meg var det alt for mye folk ute. På den lille biten jeg gikk alene så var det 6 mennesker ute som jeg måtte møte på. Da blir det til at jeg ser ned i bakken og unngår stikkontakt, men når jeg går med samboeren min så kan jeg hilse. Det er så klart litt småkleint og ubehagelig, men jeg klarer å få frem et kort hei når jeg er med han. Skulle ønske jeg var like tøff alene, men det kommer vel etterhvert.
I dag hadde jeg mer enn nok med å høre mitt eget hjerte slå. Heldigvis har jeg mobilen min så jeg kan jo ta bilder. Vel, det var hvertfall det jeg tenkte før jeg satt meg på huk for å ta bilde av blomstene i grøfta. Når det går ei mamma med 2 små barn foran så er det ikke like tøft å sette seg ned på huk for å ta noen bilder av bakken. Allikevel gjorde jeg det og det syns jeg er utrolig tøft gjort med tanke på hvor dum jeg følte meg. Bare for å teste grensene mine så gikk jeg på den andre siden av veien og tok bilder av noen kongler. Så det går ann å gå en liten tur alene, men det blir nok en stund til før jeg tar en sånn tur igjen.
Bildene ble jo egentlig ganske fine, men jeg skulle ønske jeg hadde bedre tid. Altså jeg hadde jo egentlig all den tid i verden, men jeg ble så stressa og uvel av å bøye meg. Det å være helt alene og skal ta bilder på huk er jo ikke akkurat det jeg driver med til daglig. Jeg kan godt ta bilde av et tre eller noe som er på min høyde, men det var langt utenfor min komfortsone å sette meg ned på huk og ta bilde av blomster og kongler. Jeg kan faktisk ikke skjønne at jeg turte det engang, men det er alltid godt å kjenne den følelsen av å ha klart noe utenfor komfortsonen.
Selvom det er godt å komme seg litt ut så var det også veldig godt å komme inn igjen også. Det er alt folk masse folk ute til at jeg trives på tur alene. Hvis jeg skulle trives på tur alene måtte jeg hatt et sted der jeg viste det ikke kom folk. Da kunne jeg sikkert gått i 1 time uten problemer. Men nå føltes det ut som om jeg aldri var alene på gata og det er ikke noe jeg klarer å mestre så veldig godt. Hjertet banker høyt og fort, tankene skriker “jeg vil hjem” og du føler at folk glor på deg selvom dem sikkert ikke kunne brydd seg mindre om meg (helt til jeg setter meg på huk og begynner å ta bilder av grøfta). Men det er sånn det føles for meg å gå på tur alene. Jeg har den følelsen av å bli sett på og forfulgt hele tiden. Jeg er allikevel veldig glad for at jeg har turt å ta det steget, uten musikk på øret, helt alene. Jeg syns det er utrolig bra.
