Hver eneste dag har jeg lyst til å føle meg sånn som nå. Disse 2 dagene har vært helt spesielle. Her har jeg slitt med å komme meg ut døra og jeg har fått helt panikk av så mye forskjellig også klarer jeg å gå ned til bussplassen og sette meg på bussen. Ikke bare én dag, men TO dager har jeg fått til det. Hodet mitt kommer med unnskyldninger om at jeg må, jeg hadde dårlig tid så jeg kjente ikke angsten osv. Nei, det er faktisk ikke sånn det fungerer. Jeg har faktisk klart å gå ut døra fordi jeg har øvd på å gå alene. Jeg har tenkt hver eneste dag at dette skal gå bra. Jeg gjorde som psykologen sa og tenkte at jeg gikk ut døra, tok den bussen og alt gikk bra. Igjen og igjen lå jeg og øvde på dette når jeg ikke klarte å gå ut.
Kroppen er kanskje ikke den beste å jobbe med, men jeg har faktisk kommet ganske langt siden jeg startet å snakke med psykologen. Alt jeg har opplevd har jeg delt med dere. Det har vært mange nedturer, men også noen helt fantastiske oppturer. Jeg vet at det er mye som gjenstår og jeg har mye arbeid foran meg, men med disse 2 dagene å se tilbake til så vet jeg at en dag vil alt bli bra igjen. Nå har jeg fått en smakebit på alt det positive så nå skal jeg virkelig huske den følelsen og minne meg selv på at det kan bli sånn igjen hvis jeg er langt nede.
Fremover vil jeg derfor prøve å tenke positivt hver eneste dag. Dette har jeg prøvd før, men da har jeg ikke hatt den følelsen jeg nå sitter med. Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme, men jeg har faktisk fått hull på den svarte tåka som lå over meg og kan se lyset, det positive som ikke klarte å nå meg.
Nå vet jeg hvertfall at all jobbing lønner seg. Selvom jeg ikke klarer å komme meg ut så kan jeg faktisk tenke meg frisk nok til å klare å gjennomføre det. Uten noen form for “krykke” (f.eks samboeren eller musikk) har jeg faktisk klart å gå tur og ta bussen alene 2 dager på rad. For meg er dette et utrolig stort skritt. Jeg har nemlig vært avhengig av musikk eller noen å gå med så lenge jeg kan huske. Uten musikk så ville jeg ikke gå ut av døra. Musikk ble derfor en krykke for meg, noe som kunne få meg distrahert fra verden rundt meg. Jeg kunne ikke høre folk som gikk bak meg så derfor eksisterte de ikke i min verden. Jeg kjente ikke på frykten og det å bli fulgt med på hele tiden. Med musikk så kunne jeg rømme vekk fra alle problemer. Problemet er bare det at de problemene har bare blitt større og større jo mer jeg prøvde å rømme fra dem. Du kan ikke rømme fra dine egne problemer. De vil alltid være der hvis du ikke tar tak i dem.
“Ting er ikke så skumle som du tror” fortalte jeg meg selv hver eneste dag frem til jeg skulle ta bussen til psykologen alene i går. Jeg vet ikke med dere, men for meg virket det rart at tanker som dere skulle hjelpe meg å bli bedre psykisk, men det er jo faktisk i hodet alt sammen sitter. Hvis jeg begynner å tenke på løsninger på de tankene som dukker opp og prøver å snu det til noe positivt så kanskje jeg klarer å bli enda bedre. Nå sitter det jo litt i det sosiale også så jeg må nok dra ut og ta noen utfordringer ute i den store verden også, men dette er jo en veldig god start. Allikevel vil jeg anbefale alle dere som sliter med å tenke positivt å finne en løsning. Det kan ta lang tid, men prøv å snu en tanke fra negativt til positivt. En tanke av gangen. Et problem av gangen. Jobb skikkelig med tankene. Ligg og tenk på hvordan du kan gjøre ting som trigger angsten din og tenk at det går bra. Lag et bilde inni hodet ditt på at du faktisk klarer det. Hver eneste dag skal du jobbe med tankene og gjøre det til noe positivt. Så prøver du å gjøre det som får angsten din til å utløses, men du tenker at det går bra.
Så er det jo sånn at vi prøver og feiler, men vi gir ikke opp. Jeg gav ikke opp da tankene bare snudde seg mot meg og trykket meg ned. Da prøvde jeg hardere til jeg klarte å tenke positivt. Den første tiden klarte jeg nesten ikke puste og jeg var glovarm, men så ble det bedre for hver dag jeg jobbet med meg selv og jeg kommer til å fortsette med det fordi det hjelper faktisk uansett hvor dumt det høres ut.
Jeg legger meg godt til rette og puster dypt og kontrollert. Så ser jeg for meg at jeg reiser meg opp og går mot døra. Samtidig som jeg får kroppen til å slappe helt av og tenker at dette skal gå bra. Jeg kan klare dette. Det er ingenting der ute som er farlig. Så tenker jeg at jeg tar tak i håndtaket og puster dypt. Jeg lukker døren og går ut av oppkjørselen. Jeg går rolig og avslappet bortover veien og rundt svingen. Så går jeg opp snarveien og hjem igjen. Etter det kan jeg kjenne at kroppen har slappet av og angsten er heller ikke til stede. Nå går det veldig greit, men jeg øver allikevel hver dag. Jeg tenker at jeg går lengre, tar bussen osv. For meg har denne øvelsen hjulpet veldig og derfor ville jeg dele disse tankene og den øvelsen med dere i håp om at det kan hjelpe andre der ute.
Klart det krever en god del jobb og man vil kjenne at man er mye sliten, men gevinsten er så stor. Tro meg når jeg sier at det er verdt det. Så anbefaler jeg så klart å dra til en psykolog og prate med de som faktisk er profesjonelle. Det er greit å lytte til mine råd, men man skal alltid snakke med en profesjonell allikevel. Grunnen til at jeg anbefaler psykolog er fordi vi er ikke like. Vi sliter kanskje med 2 vidt forskjellige angstlidelser og min måte er kanskje ikke like effektiv for deg som den er for meg, men det er jo verdt et forsøk. Kanskje kan mine øvelser hjelpe dere som venter på hjelp fra profesjonelle. Jeg kan hvertfall love deg at du blir ikke verre av å prøve og tenke positivt.
Dette ble et veldig langt innlegg, men det er fordi jeg har så mye på hjertet og jeg vil skrive utfyllende og bra siden dette er et veldig viktig tema. Så håper jeg at dette kan hjelpe dere som har det vanskelig. Enten det er det ene eller det andre som anbefaler jeg å prøve denne teknikken. Prøv å vri de negative tankene over på noe positivt. Det er så viktig at vi prøver å kjempe for vårt eget liv og prøver å holde tankene i sjakk. Det er så mange rundt oss som er glad i oss. Vi vil jo ikke såre dem.
#ikke1til