Også var det hu som skulle slappe av og samle krefter. Vel, noe må jeg jo ha å gjøre når jeg blir rastløs og ikke klarer å sitte stille. Jeg har ikke gjort super mye, men jeg fikk lyst til å finne på et eller annet. Det ender som regel med rydding, men denne gangen ble det pynting. For vi fikk 2 flotte malerier etter faren til samboeren min. Disse maleriene syns jeg var veldig fine og hadde lyst til å finne et sted hvor hvertfall én av dem fikk stå. Siden vi leier så er det jo litt begrenset for hva vi kan henge opp så jeg fant på en annen løsning. Uten spiker og hammer så fikk det ene bildet sin plass i stuen. Jeg syns det ble veldig fint, men vi får se hva samboeren syns når han våkner.
Som dere ser på bildet over så ble det altså satt på tvbenken, litt som en bakgrunn. Allikevel syns hele bildet. Det ble utrolig fint ved siden av tven. Jeg syns hvertfall det passet veldig bra der. På fatet ligger 2 av smykkene mine og en stein det står Gjerdrum på. I tillegg til et svært kubbelys og 2 dragestatuer. Så er det jo den nye lysestaken min ved siden av.
Det andre bildet skal dere få se så fort jeg har funnet en plass til det. I mine øyne er også det veldig fint, men det er litt større og blir nok litt verre å finne plass til (men ikke umulig).
Det er altså hva jeg har holdt på med. I tillegg har jeg flyttet på glasskapet sånn at det er plass til madrassen langs veggen når jeg har fått støvsugd. Så er man et steg nærmere et ryddig og fint hjem. Nå som all pappen, stolen og sofaen er borte så skal det nok bli bedre her.
Jeg klarer faktisk ikke slutte å se på maleriet og tenke hvor bra det passer til resten av pynten. Det tok jo også litt tid å finne den perfekte matchen, men jeg ble veldig fornøyd med hvordan det ble til slutt. Den personen som har malt det har gjort en veldig god jobb i mine øyne hvertfall. Så stilig og absolutt helt min stil! Også er det jo fint for samboeren min å ha noen ting etter faren hans som gikk bort i mars. Så det maleriet har nok kommet på den plassen den skal stå, hvertfall så lenge vi bor her.
I hele dag har jeg ligget i senga og sovet. Kroppen bare sluttet å virke og jeg trengte virkelig den tiden til å slappe helt av og ingenting annet. Jeg kjenner fortsatt at kroppen ikke fungerer som den skal, men jeg klarer i det minste å stå oppreist og være våken. Litt kjipt nå som det er natt og jeg egentlig burde sove, men det er sånn det er å være meg.
Nå har jeg fått i meg litt mat og ryddet opp litt der sofaen stod. Når jeg først er våken er det vanskelig å sitte i ro. Allikevel har jeg prøvd nettopp det. Jeg har sett noen episoder med supernatural. Etterpå tenkte jeg å lese litt i boka jeg holder på med og se om jeg får litt søvn etterpå. Det er jo ganske tydelig at kroppen min trenger å hvile mye mer før jeg kan sette i gang å rydde resten her. Jeg har veldig lyst til å få ting på plass og akkurat nå er det alt annet enn på plass.
Bordet står borte ved kjøkkenet og gjør meg sprø. Ja, jeg er vel det man kan kalle en frisk person fanget i en syk kropp. Det er så mye jeg ønsker å gjøre, men ikke har krefter til. Heldigvis hjelper det å slappe av og samle krefter. Andre er ikke like heldige. For ja, jeg føler meg faktisk veldig heldig. Først og fremst fordi jeg kan gå på beina mine. Jeg har opplevd 2 ting som kunne vært grunnen til at jeg ikke hadde vært så heldig. Den ene var på slutten av barneskolen med en gutt fra klassen som slo meg i ankelen med bandykølle. Det kunne gått mye verre om han hadde vært sterkere. Den andre tingen var at jeg ble kjørt på når jeg skulle sykle forbi en innkjøring. Jeg så meg godt for og bilen stoppet. Selvfølgelig begynte jeg å sykle, men da kjørte han og jeg måtte dytte meg vekk og havna i grøfta. Så ja, jeg er heldig som kan gå og har en kropp som delvis fungerer. Det er noe jeg ikke tar forgitt fordi jeg kunne skadet meg veldig mye mer i den ulykken. Heldigvis kom jeg unna med kun vondt i kroppen og skrubbsår, men det er et øyeblikk jeg aldri glemmer.
Når jeg ligger med en kropp som gjør vondt og jeg ikke klarer å stå på beina så tar jeg det med ro fordi jeg vet det vil gå over. Rotet rundt meg kan plage meg, men etter å ha tenkt på hvordan situasjonen kunne vært så tar jeg meg tid til å hvile kroppen. Kanskje jeg får ryddet, støvsugd og satt på plass bordet i morgen. Det viktigste nå er at jeg ikke fortsetter å slite ut kroppen for da blir jeg aldri bedre. Så nå skal jeg hente meg et glass vann, legge meg godt til rette og fortsette å se på TV. For er det noe jeg ikke orker så er det én evig runddans med disse smertene i kroppen, ikke i stand til å stå på beina og bare ligge å sove. Jeg har ting å gjøre og turer å gå.
For en dag det har vært. Det begynte egentlig med dårlig og lite søvn. Vi hadde ikke fått tid til å bære ut sofaen og stolen i bilen i går kveld så det måtte jo egentlig gjøres, men da jeg våknet så verket hele kroppen og jeg var helt utslitt. Når jeg forteller at jeg gjerne vil få ut sofaen, men ikke klarer å gjøre det i dag så spretter samboeren min opp og går ut i stua. Først skjønner jeg ingenting, men så ser jeg at han bærer sofaen helt alene. Han er sterk som en bjørn hvertfall. Så jeg fikk kledd på meg og bar sofaputene ut i bilen. Det var det jeg orket og klarte med denne kroppen her. Jeg hjalp i det minste til.
Så var det å kjøre dette skrotet til fyllinga. Når vi kom frem var det lang kø så vi satt på litt musikk og fikk tiden til å gå med latter og sang. Plutselig var vi fremme, fikk kastet det vi skulle og reiste hjemover. Vel, etter å ha kjørt for å spise litt.
Når vi kom oss hjem så måtte jeg bare legge med ned på senga og så sovna jeg. Selv med et par timer på øyet så er jeg fortsatt veldig utslitt. Så uansett hvor mye jeg har lyst til å finne på så må jeg bare hvile. Denne kroppen liker ikke å ikke få pauser, men av og til er jeg bare nødt til å koble av. Når jeg kan bli med på ting som dette så sier jeg ja fordi det gjør meg i godt humør. Til slutt stenger kroppen seg og jeg ender opp med å sove bort ganske mye av dagen, men det er absolutt verdt det. Jeg ville ikke hatt det på noe annen måte.
Sånn har altså min dag vært. Hva som skjer videre er jeg ikke sikker på, men samboeren min skal hvertfall levere tilbake bilen vi fikk låne for å kaste søppel. Det var veldig godt å komme seg litt rundt og slippe å måtte bruke energien på å gå opp og ned de bakkene for å ta bussen, men nå er det over.
Så sånn er nå det. Kanskje vi får oss en bil etterhvert, men akkurat nå blir det buss og tog. Kanskje ikke akkurat nå. Nå vil jeg bare sove. Hele kroppen verker og jeg klarer så vidt å holde øynene åpne. For ikke å snakke om at beina mine ikke klarer å holde meg oppe. Knærne svikter og hoftene er ikke veldig mye bedre de. Så da blir det meg og senga helt til jeg føler meg bedre. Jeg syns det høres ut som en veldig god idé. Å gå på beina nå er som å gå med kokt spagetti som bein. Moro helt til man slår seg skikkelig. Så nå tenker jeg at jeg legger meg og prøver å få sove litt mer. Forhåpentligvis er det litt bedre når jeg våkner igjen. Jeg skal hvertfall ikke ut noe mer i dag.
Ja, som vanlig ligger jeg våken til langt på natt og i morgen skal jeg opp tidlig. Det blir sikkert helt supert. Man må vel bare gjøre det beste ut av det I guess. Selvom jeg gjerne skulle sovet likt å sove lenge så har vi ting som må gjøres i morgen. Bare én ting å gjøre og det er å tenke positivt. Det mest positive er at vi blir kvitt sofaen og stolen. Det blir mye bedre plass i stua og det vil se mye ryddigere ut også. Så er det jo det at man kommer seg ut. Det hjelper jo masse på humøret.
Når alt dette er gjort så kan jeg heller legge meg rett ut og eventuelt sove da. Jeg håper jo så klart jeg får sove nå, men vi får se hva denne natta bringer. Klokka har jo allerede rukket å bli 02:00 og det er ikke akkurat så mange timene før vi må opp igjen. Men jeg tenker at jeg skal prøve å få meg noen timer søvn hvertfall. Det har jo vært litt av en dag i dag så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke har vært noe trøtt i kveld. Jaja, lov å håpe at det kommer nå snart. I mellomtiden skal jeg ligge her og lukke øya. Da kan i det minste kroppen få slappet av.
Jeg vet hvertfall hva planen for søndag er. Da skal jeg sove og slappe av helt til mandag. For er det én ting som er helt sikkert så er det at morgendagen kommer til å slite meg helt ut. Da er det jaggu bra at på timeplanen min er søndagen helt blank. Men ja, jeg får se om jeg får meg litt søvn jeg da.
Dette blir et litt annerledes innlegg enn hva jeg vanligvis pleier å skrive om, men jeg bare kom på denne idéen og tenkte det var morsomt for dere å høre om. Nå skal jeg nemlig fortelle dere om hvilke plasser i Norge jeg drømte om å dra til da jeg var yngre og hvilke steder som jeg syns virker interessant å dra til nå. Jeg har jo alltid vært glad i Norge og liker å reise og se nye ting. Livet mitt har ikke akkurat vært så mye reising, men jeg har fått opplevd litt. Når jeg var i Lofoten og Valdal som liten så fikk jeg jo se mye fin natur og hvor nydelig Norge faktisk er. Jeg har jo familie i Nord Norge og pappa kommer fra et lite sted utenfor Lofoten som heter Pundsletta. Så med nordnorskt blod i årene så må man jo bare like naturen.
Så mitt første sted som jeg alltid har ønsket å dra er til Bergen. Jeg har lyst til å se alt det Bergen har å by på. Natur, akvarium og bare kunne gå i Bergen sine gater. Så ville reisen gått videre til Sogn og Fjordane. Der ville jeg funnet de flotteste stedene å sett utover hav og daler. Etter at pappa flyttet dit har det vært drømmen å se det flotte stedet med egne øyne. Så ville jeg dratt til Lærdal og sett Borgund stavkirke. Jeg var jo der før et par år siden, men jeg fikk aldri sett inni der eller sett den på nært hold. Det er virkelig drømmen å få sett hvor flott den er inni og få sett detaljene utenpå mye bedre. Dette er noe jeg har tenkt på flere ganger etter at jeg fikk sett stavkirken.
Når jeg var ganske ung så drømte jeg om å dra til Trondheim. Jeg ønsket å se Nidaros Domkirke og det ønsket har bare blitt større med årene. En så unik og vakker kirke med så flotte detaljer. Det er noe jeg håper jeg får se med egne øyne en dag.
Bergen og Trondheim er de stedene som jeg alltid har ønsket å dra til. Jeg har ennå ikke kommet så langt, men jeg håper at det vil skje i nærmeste fremtid, hvertfall én av stedene. I tillegg til disse 2 stedene så var det et sted til jeg virkelig hadde lyst til å se mer av. Oslo er det siste stedet som jeg ønsket å dra til og se mer av og det føler jeg ennå. Oslo er så mye mer enn Karl Johan og Aker brygge. Jeg har lyst til å se parkene, museum og alle de flotte byggene som ligger gjemt i hver en bakgate. Jeg ønsker å gå timesvis og bare se hvor mye flott Oslo har å by på. Da snakker jeg ikke om skobutikker og utesteder som serverer pils. Nei, jeg vil se så mye mer enn det. Oslo er en veldig fin by, men da må man grave litt dypere enn restaurantene som ligger tett i tett. Når jeg sier at jeg vil se Oslo så mener jeg at jeg vil se det andre ikke leter etter. Det er så mye mer å sjekke ut. Hva? Det vet jeg ikke enda, men jeg vet at Oslo har mye å by på. Det er nok mange flotte grafittibilder, nydelige trær med masse blomster, skulpturer og utskjæringer. Ja, masse som kan bli fint på bilder og bevares i rammer. Det samme tenker jeg egentlig om Bergen og Trondheim også. Tenk så mye det er å se på og ta bilde av.
Når det kommer til alle disse små detaljene på bygninger og i naturen så tror jeg at jeg har et øye for det. Jeg tror jeg ser veldig mye som andre bare går forbi og ikke bryr seg om, men jeg velger å se meg rundt og nyte hvert et øyeblikk av livet, av naturen og utsikten hvor enn jeg drar. Man lever bare en gang så hvorfor ikke gjøre mest mulig ut av det og sette pris på alle disse små tingene som er der ute.
Jeg tror grunnen til at jeg klarer å få opp humøret så enormt mye når jeg er ute er fordi jeg setter så utrolig stor pris på alt dette. Så er jeg så heldig at jeg kan dele det med dere og vise dere at det finnes masse flott der ute om du bare vil følge med. Så derfor vil jeg reise rundt. Jeg vil se, oppleve og nyte alle de små øyeblikkene livet har å tilby. Jo mer jeg ser av det, jo mer ønsker jeg å se. Og jeg blir aldri lei av å dra til et sted hvis det er noe å se på. Det var det jeg likte så godt med Modum. Så mye vakker natur, det var vann, skog og mye spennende å se.
Når vi flytter så håper jeg det blir et sånt sted. Et sted der man kan slappe av, men også gå samme runden i nabolaget og finne noe nytt å ta bilde av. Jeg håper det er hage sånn at jeg kan holde på ute med blomster og grønnsaker. For et det et sted jeg alltid vil reise til så er det min egen hage. La meg få være omringet av blomster og kunne se grønnsakene vokse, mens jeg vanner og steller dem. Det er noe jeg virkelig savner. Hagen var mitt fristed. Det var der jeg gikk når jeg følte meg ille. Jeg kunne sitte å se på alle plantene og føle at roen senket seg.
Ellers så ville jeg reist å sett en botanisk hage. Det ser så vakkert ut og neste uvirkelig med så mange flotte blomster også går det stier igjennom slik at man kan se blomstene på nært hold. Så ja, det er jo en del ting jeg har lyst til å reise og se/oppleve. Vi får vel bare se hva denne sommeren kommer med og hva som skjer videre. Dette er jo bare mine ønsker og reiser jeg har drømt om, men vi har faktisk snakket mye om Bergen. Hvem vet, kanskje det blir sommerferie i Bergen.
Dagens lille utfordring. Etter å ha gått av bussen så gikk samboeren min opp for å hente bilen og jeg ble igjen på bussplassen. Det er ikke akkurat det samme som å gå ut av døra, men det er hvertfall like skremmende inni hodet mitt. Jeg sitter der og blir helt uvel, men jeg kan ikke være redd for alltid. En gang må jeg jo få dette ut av hodet og dette ble derfor en liten utfordring jeg selv ville gå igjennom.
Å sitte på den benken inni skuret og ha masse biler kjørende forbi var ikke lett for meg, men jeg prøvde å tenke at dette er ingenting å være redd for. Jeg pustet dypt og prøvde å slappe av så godt jeg kunne. Jeg kjente så klart det knøyt seg i magen, men jeg lot ikke det stoppe meg.
Jeg er veldig glad for at jeg fikk presset en liten utfordring for meg selv inn i dagens ellers fullbookede timeplan.
Når samboeren min kom med bilen så dro vi rett bort til Kløfta som er 10 minutter unna. Veien bort til Kløfta er ganske øde, men når vi kom frem så likte jeg meg veldig godt der og kunne virkelig tenkt meg å flytte dit. Samboeren min har søkt på en jobb der, men uansett hadde det gått an å flytte dit fordi det er såpass sentralt. Det går buss og tog fra sentrum, masse butikker i nærheten og veldig flott generelt. Jeg håper egentlig vi får muligheten til å flytte dit, men vi får se hvor han får jobb og hva som skjer videre.
Nå blir det hvertfall å spise litt og så skal sofaen og stolen ut i bilen i løpet av kvelden. I morgen blir det en ny, lang dag med mye å gjøre. Det blir så koselig. Jeg liker å ha ting å gjøre, steder å dra og bare holde hodet mitt opptatt med alt annet enn negative tanker. Denne dagen har virkelig gjort meg veldig glad. Det skal egentlig så lite til. Bare en kjøretur eller en shoppingtur så er jeg veldig glad. Altså man må jo klare noen dager med å kjede seg litt og gjøre andre ting, men som jeg og samboeren min snakket om så ville en sånn tur 1 gang i uka hjulpet meg mye. Da i tillegg gå disse turene alene ville jo kanskje vært løsningen på noen av problemene mine. Kanskje jeg hadde følt meg mye bedre etter en stund. Jeg er hvertfall helt sikker på at humøret mitt ville steget enormt og det er det som har føltes verst for meg i det siste. Så vi får se, kanskje vi får til en eller annen tur 1 gang i uka.
Så satt man på bussen igjen. Denne gangen på vei hjem fra Oslo. Det har vært kjempe koselig. Vi var inne på en gitarbutikk og samboeren min fikk prøvd noen gitarer der. Han fant en gitar som han har lyst på, som låter bra. Nå har han noe å spare opp til og se frem til å kjøpe. Det er jo gøy at han også får kjøpt noe som han virkelig har lyst på. Dessuten trenger han en ny gitar siden den han har nå er ikke like god som før.
Resten av turen i Oslo gikk til å kikke litt rundt på Outland og kjøpe litt mat og drikke. Jeg ble sånn plutselig kjempe sulten så vi gikk for å se om La Baguett var åpen, men dem hadde allerede stengt da vi kom til Oslo City (hvis den var åpen i dag i det hele tatt). Så da ble det meny. Der fant jeg en ost og skinke salat, men når jeg hadde spist den så var jeg nesten like sulten. Jaja, jeg har hvertfall noe å drikke. Også kan jeg heller lage meg noe når jeg kommer meg hjem igjen.
Jeg må jo si at Oslo er et veldig flott sted hvis man bare bruker øynene litt. Med mange høye, flotte bygninger og ikke bare helt vanlige blokker. Bygninger med flotte detaljer som ikke ligner på noe som blir bygd den dag i dag. Det er så vakkert å se på de ulike bygningene. Jeg syns jo slikt er veldig fint enten det er hus med utskjæringer, figurer i stein som sitter på bygninger eller slike mesterverk som på bildene over. Å kunne gå i gatene og se meg rundt, se på alle disse flotte bygningene gjør turen enda mer spennende.
Har du lagt merke til noen flotte bygninger som er verdt å ta en ekstra kikk på når man går forbi? Jeg vet om mange. Gamle kirker for eksempel. Det er så mange flotte stavkirker rundt i Norge. Så ja, det er mye pent å se på om man bare vil åpne øynene for kunsten i bygningene. For det er virkelig nydelige kunstverk det dem har lagd på bildene over. Syns ikke du?
I natt hadde jeg enda et anfall. Jeg skulle gå fra soverommet og til stua for å hente mobilen min, men så bare knakk jeg helt sammen og begynte å gråte. Hele kroppen ble fylt med frykt. Takk og lov at samboeren min kom in i stua og fikk roet meg ned. Jeg er veldig heldig som har han. Når jeg fikk roet meg så kunne jeg endelig gå å legge meg og fikk til slutt sove. Det gikk ikke lang tid før jeg våknet og sånn holdt det på frem til psykologen min ringte kl. 10:15.
Telefonsamtalen gikk egentlig veldig greit. Vi snakket om alt jeg trengte å få snakket om. Det var hvordan jeg følte meg etter at jeg ikke fikk gått så mye som jeg håpet. Vi snakket også om hvilke følelser jeg hadde sittet med etter samtalen angående hjelp fra kommunen, at jeg heller vil jobbe med mine problemer på egenhånd først. Psykologen hadde veldig forståelse for det og vi ble enige om at jeg først skal fokusere på DPS og så kan kommunen overta etter den perioden hos DPS er over. Vi snakket også om hvordan jeg kan jobbe videre og kom med tips på hva jeg kan gjøre for å føle meg bedre. Sitter jeg å tenker og føler meg lei meg eller lignende så skulle jeg reise meg opp og gjøre noe. Enten det var å ta vann i ansiktet eller husarbeid. Det som fikk meg i bedre humør og fikk tankene over på noe annet. Så fikk jeg 1 uke til på å jobbe med meg selv sånn at jeg er litt mer forberedt på gåturen ned til bussen og hele veien til Jessheim. Så psykologen min har hjulpet meg veldig denne gangen. Forhåpentligvis går det bedre fremover. Jeg skal hvertfall jobbe med meg selv og gå ut av døra hver dag. Så får vi nesten bare se hvordan det går videre.
I tillegg til telefonsamtalen så kom samboeren min hjem med pakkene fra posten. De 2 putene er fra Ragnaråkk og True Blood er fra CDON. Det var utrolig fint å kunne ha disse pakkene å pakke opp når jeg hadde hatt en psykologtime på telefonen.
Samboeren min hadde fått kjørt bort all pappen i dag og nå er det bare sofaen og stolen igjen. Det skal vi ta sammen i morgen. Det ble en liten pause fra det i dag fordi samboeren min hadde stått i kø på fyllinga i 1 time. Så resten av dagen skal vi tilbringe i Oslo. Etter det blir det en liten kjøretur til Kløfta for å se litt rundt hvordan det er der. Med buss er det nesten 1 times kjøring, men med bil er det 10 minutter. Så man får ta denne sjansen mens man får låne bil.
Ellers blir det å bære ut sofaen og stolen i bilen i løpet av kvelden sånn at alt er klart for i morgen. Så dagen i dag er egentlig ganske full. Da må man blogge når man har tid og det er jo da på bussen. Det er der jeg sitter nå, på vei inn til Oslo. Det skal bli godt å godt å kose seg litt ute nå sammen med samboeren min. Ingenting føles bedre enn en tur ut.
Onsdag forrige uke snakket jeg med psykologen at jeg skulle prøve å gå en tur alene hver dag. Siden da har jeg gått 2 små turer. Jeg har så lyst til å bli frisk, men så er det akkurat som om jeg blir holdt tilbake. Det føles ut som at det er noe inni meg som ikke vil at jeg skal bli frisk. Det å gå ut av den døra føles ut som et mareritt. Noen dager blir jeg til og med kvalm av tanken på å måtte gå ut. I tillegg har jeg null energi. Jeg føler meg faktisk verre nå enn jeg gjorde før jeg begynte med dette. Tankene slutter aldri å spinne i hodet og jeg føler meg så fort irritert og frustrert av alt dette. Det føles ut som at jeg taper og aldri klarer å komme videre. Dette føles så håpløst. Noen ganger lurer jeg på om det er meningen at jeg skal bli frisk eller om jeg er nødt til å leve resten av livet med alt dette. Når den hjelpen jeg hadde ventet på begynner å si at jeg må ha løsningen problemene mine så begynner jeg jo å lure på om det er noe hjelp i det hele tatt.
Når jeg har snakket med psykologen så virker det nesten som om alt kan fikses på 1 2 3. Det er snakk om tilbud fra kommunene og at mennesker der kan gå turer sammen med meg og at jeg kan være med på aktiviteter, men det er jo det som er problemet. Mennesker og folkemengder er mitt største problem. Å kaste meg inn i et program med flere ukjente mennesker er som å kaste bensin på bålet. Det freaker meg fullstendig ut og jeg får ikke til å si det. Jeg føler at jeg pynter på sannheten fordi jeg er for flau til å innrømme at jeg er livredd for det denne psykologen snakker om.
I morgen er neste telefonsamtale og psykologen vil at dette skal være den siste og at jeg skal ta bussen alene til Jessheim neste gang vi skal ha et møte. Hjertet mitt dunker fort og hardt, jeg har mest lyst til å gråte. Det føles ut som at jeg skal få et skikkelig stort panikkanfall. Dette er altså hva som går igjennom hodet mitt akkurat nå. Egentlig har jeg lyst til å skru av mobilen og ikke svare i morgen, men jeg må. Jeg har ikke vært så redd på lenge. Denne natta kommer til å bli lang. Magen vrenger seg, jeg har lyst til å skrike, gråte og gjemme meg. Jeg vil bare ligge her, sove og våkne opp til å være helt fin. Det hadde jo vært perfekt. I stedenfor må jeg kjenne på dette marerittet inni meg som are vokser og vokser. Det føles egentlig ut som at jeg er i ferd med å bli gal.
Når jeg ser tilbake på alle de dagene jeg har hatt til å jobbe med meg selv, komme et steg nærmere til å bli frisk. Det er da det begynner å klikke i hodet mitt. Jeg hører “stemmer” fortelle meg at jeg ikke kommer til å klare det og at jeg ikke er sterk nok. Nei, jeg er bare patetisk som ikke klarer å gå ut den døra som et normalt menneske. Jeg får følelsen av at folk stirrer på meg eller ler av meg. Det samme skjer inni hodet mitt når jeg ikke klarer å prøve engang. De dagene jeg bare sitter og stirrer ut i luften eller er på kanten til å brase ut i tårer. Andre ganger føler jeg meg helt tom og klarer ikke føle eller gjøre noen ting.
Det er ikke bare en følelse som kommer hver gang jeg føler meg nedfor. Depresjon og angst blandet med sorg er så vanskelig å kontrollere. Det blir vanskeligere og vanskeligere å forklare siden det er så mye som foregår på en gang. Matlysten går opp og ned, energien og humøret vet jeg aldri hvor jeg har. Én ting er sikkert da og det er at hvis jeg blir presset inn i noe av det psykologen har snakket om så går jeg på veggen.
Nå ligger egentlig alt på meg. Vil jeg klare å si i fra om dette i morgen? For jeg er vettskremt og vet at dette ikke er til noe hjelp. Forhåpentligvis vil psykologen forstå og gir meg hvertfall én uke til på å jobbe med dette ene problemet mitt som står i veien. Hvis ikke vil det bli panikkanfall på bussen og det har jeg virkelig ikke lyst til.
Så nei, det går ikke bra med meg. Hvem sku tro at det kunne gå så langt på så kort tid? Det verste er at man merker det ikke selv. Hvertfall ikke før det er for seint. Jeg vet en ting og det er at det blir en veldig lang natt med vondt i magen og et tonn med tanker og vonde følelser. It feels like hell skall jeg være helt ærlig. Det er som om noe konstant vrir et eller annet inni kroppen din eller stikker en nål et sted. Det er en helt forferdelig følelse å sitte med og umulig å forklare. Sikkert enda verre å forstå. Men jeg kan love dere at det er tortur når det først starter.
Det er ingenting i hele verden jeg heller vil enn å bli frisk og jeg vil gjøre alt jeg klarer for å nå det målet, men de siste dagene har vært så slitsomme og jeg føler meg så utslitt hele tiden. Man prøver jo å gjøre noe for hvis jeg bare sitter stille så går jeg hvertfall fra vettet. Når jeg gjør noe så bruker jeg jo den lille energien jeg har. Så ja, det er vanskelig for tiden.
Tror meg når jeg sier at jeg er ikke lat, men frykten som stopper meg å gå ut av døra er mer enn hva jeg klarer å takle på en dårlig dag. Dårlige dager har det vært mer enn nok av i det siste. Så da får vi bare se hva som skjer i natt og hvordan den telefonsamtalen går i morgen.
Det er 2 dager siden jeg puttet inn 2mm tapers i ørene og det er litt sårt på ene øret enda, men det er jo normalt. Jeg har smurt og prøvd å la være og ta borti dem med mindre jeg nettopp har vasket hendene eller brukt antibac. Det går egentlig veldig bra og det er jeg veldig glad for. Jeg kommer til å vente 1 måned før jeg prøver å sette inn neste taper. Det er jo fortsatt en god stund til ennå.
Det er én ting som ikke er så greit når man utvider og det er når noe kommer borti øret. Enten jeg skal sove, bruke headset eller til og med klem så er det ubehagelig. Så det har ikke blitt mye musikk de siste dagene, men jeg har jo TV å se på så akkurat det går veldig fint. Men dem sier jo at man må lide for skjønnheten så da bare unngår man headset og klemmer, prøver å ikke ligge med press på øret og smører det godt sånn at dette går bra. For en ting er sikkert og det er at utvidelse av hull i øret er ikke en dans på roser.
Så hvorfor utsette seg selv for noe sånt? Vel, jeg var lei av de små piercingene og vil ikke gå tilbake til vanlige øreringer. Jeg syns 10mm er veldig fint og helt passe størrelse for meg. Det er ikke akkurat noe som bare falt inn i hodet mitt at jeg ville utvide hullene i ørene mine. Dette har jeg tenkt på lenge og jeg syns det er fint. Jeg har bare aldri turt det før. Når jeg hadde utvidet for første gang i fjord så tenkte jeg “aldri igjen”, men det var jo fordi jeg gjorde det helt feil. Og hvis jeg klarer å gå igjennom den smerten 4 ganger så klarer jeg dette her også.
Det vil så klart ta tid å utvide helt opp til 10mm, men det er ikke så vanskelig å finne tålmodighet til å vente mellom hver gang når man tenker over hva slags komplikasjoner som kan oppstå om man ikke er forsiktig. Jeg har ingen planer om å ødelegge øret mitt for alltid. Gjør man det riktig, holder det rent og smører det jevnlig så vil det går bra.
Nå er ikke jeg en ekspert på dette, så langt derifra. Jeg tenker bare fornuftig og går etter de rådene som står på sidene der man kjøper tapers osv. Jeg har gått igjennom mange videoer på YouTube og jeg er forsiktig. Hvis jeg kjenner noe i øret som ikke er normalt så kommer jeg til å ta ut tapers og rense godt, la øret hvile og se an videre. Forhåpentligvis slipper jeg det, men jeg vet i det minste hvilke tegn jeg skal se etter og det syns jeg er det viktigste. Før man begynner å utvide så burde man enten snakke med en profesjonell eller lese alt man finner på nettet når det kommer til komplikasjoner.
Det kan godt være at jeg gjør feil og at jeg kanskje burde ha snakket med en profesjonell, men jeg føler at jeg har kontroll og for meg er det viktigst. Jeg gjør hvertfall mitt beste for at dette skal gå bra. Men som sagt er jeg ikke profesjonell og vil derfor ikke at folk skal følge etter hva jeg gjør når det kommer til utvidelse av øret. Jeg er helt ny og har heller ikke vært borti noe sånt før. Ingen av mine venner har gjort det og jeg har aldri snakket med noen som vet hva de driver med når det kommer til dette. Dette er kun for å vise dere hva jeg gjør. Jeg ber ikke dere gjøre det samme. This is just for fun! Så hvis du vurderer å utvide så burde du definnetivt høre på noen som kan det og vet hva de snakker om, som sagt.
