Nå har jeg sett Beetlejuice, en film jeg har hatt lyst til å se i lang tid. Og nå tenkte jeg å fortelle dere hva jeg syns om denne filmen jeg har ventet så lenge på å se. Så la oss starte.
Filmen i seg selv er jo morsom og alt det der. Selve Beetlejuice kunne vært spilt mye bedre, syns nå jeg. Med tanke på at dette er Tim Burton så hadde jeg kanskje litt høye forventinger til en film fra 1988, men jeg følte bare ikke at det ble en like bra film som disse andre filmene som er lagd. Den manglet en god del og det handler nok mer om skuespilleren enn selve historien. For det var Beetlejuice jeg syns ikke var noe bra.
Resten av filmen var gøy å se på og jeg likte disse to spøkelsene og ormen. Man kan jo ikke forvente alt for mye av en film som var lagd på den tiden i forhold til detaljer. Så det skal jeg heller ikke fokusere på. Jeg skulle nok ønske at den var litt mer skummel, men det er nå bare min mening. En annen ting var denne jenta som så tydelig da skal være goth. Dette er noe som stadig kommer i filmer og som irriterer meg. For “normale” mennesker får jo et bilde av goth på en ganske negativ måte når dem alltid er sånn som dette. De ønsker ikke leve, de hater livet sitt og alle rundt.
Så denne filmen kommer ikke til å være med på min liste over filmer jeg må se i oktober hvert år. Den traff meg dessverre ikke på samme måte som Tim Burton sine andre filmer. For jeg er fan av han sine filmer, bare ikke denne. Og jeg tror om den hadde blitt lagd nå med alle effekter man kan bruke i film nå så tror jeg den ville vært mye bedre. Det er nok derfor jeg ikke er så glad i gamle filmer fordi dem brukte det de hadde og det var ikke så mye. Jeg tror heller ikke at jeg hadde så høye forventinger, men at jeg rett og slett bare ikke likte denne like godt. For meg ble det litt rotete og ikke veldig bra gjennomført. Selve historien likte jeg da.
Og det er dette som er så fint med filmer. Man finner noen filmer som passer perfekt for seg selv, men som ikke faller i smak hos andre. Jeg syns det er fint at vi kan like forskjellige ting. Så om du liker denne filmen så er jo det flott. Nå har jeg jo hørt mange som liker den og flere som ser den hvert år. Skulle ønske den falt i smak hos meg også, men det gjorde den dessverre ikke. Så da får jeg bare kose meg med alle de andre Tim Burton filmene resten av oktober som jeg syns er bra.
Liker du Beetlejuice? Og hva gjør denne filmen bra i dine øyne?
Siden vi snart går inn i oktober så tenkte jeg at jeg kunne begynne med halloweenfilmer. Dessuten er det ikke mye annet jeg orker så da må jeg jo gjøre det beste ut av dagen. Og årets første halloweenfilm blir da Beetlejuice. En film jeg har hatt lyst til å se så lenge, men aldri har funnet gratis på streamingtjenester eller hatt råd til å kjøpe. Om du vil se denne filmen så fant jeg den gratis på Prime og du kan leie den til 39,- på Viaplay. Så ja, du kan faktisk finne den uten å måtte kjøpe filmen i en butikk.
Som sagt har jeg ikke sett den før så jeg kan ikke si noe om den ennå, men jeg kan komme tilbake til det litt senere når jeg har sett den. Jeg gleder meg veldig til å endelig få sett denne filmen fordi jeg liker hvordan karakterene ser ut. Så det blir jo veldig spennende å se hvordan filmen er. Den er jo så gammel som fra 1988 og det er ikke veldig mange eldre filmer jeg liker, men jeg tror allikevel at denne kan falle i smak.
Dette er jo en av de mest kjente filmene å se til halloween, men når man ikke har noen andre å se slike filmer med og heller ikke råd til å kjøpe filmen så har det altså blitt til at jeg ikke har fått sett den ennå. Så i dag er altså dagen jeg endelig skal få se filmen jeg har lengtet etter å se. Jeg har fortsatt ingen å se den med, men det gjør jo ingenting. Samboeren min skal ut og spise med jobben så da setter jeg meg godt til rette i sofaen og koser meg med film.
I det siste har jeg hatt kontakt med nav for at dem skal hjelpe meg videre til å få hjelp. Dette med kommunens psykiske helsehjelp har tatt så lang tid og jeg har faktisk ikke tørt å ta kontakt selv. Så det at nav har stilt opp og hjulpet meg har betydd så mye for meg. De har purret og nå fikk jeg endelig en telefon og mitt første møte i år med en psykolog. Jeg ble så glad at jeg begynte å gråte når han hadde lagt på. Nå skal jeg endelig få den hjelpen jeg trenger og det føles så godt. Også håper jeg at det endelig kan bli bedre tider og at denne hjelpen faktisk fungerer. For jeg har lyst til å kunne gå inn i mine favorittbutikker uten å være redd for å få et angstanfall. Jeg har lyst til å kunne ta bussen/toget til Oslo for å møte venner igjen.
Dette er jo selvfølgelig bare mine ønsker, men jeg vet at det ikke er gjort på 1.2.3. Foran meg ligger en ganske vanskelig og tung sti som jeg er nødt til å gå, men denne stien vil også være eneste veien til et bedre liv. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg aldri vært så klar for noe i hele mitt liv. Nå har jeg gått siden desember (da raset i Gjerdrum skjedde) uten noen form for hjelp så jeg gleder meg skikkelig til å starte opp igjen og ha noen å prate med. Jeg har jo samboeren min, men det er noe helt annet å snakke med noen som faktisk kan gi meg råd og hjelpe meg til å forstå hvordan jeg skal takle dette. Så jeg er klar for å komme i gang og det skal jeg allerede på mandag.
Grunnen til at de ikke har tatt kontakt var fordi jeg hadde falt ut av systemet deres. Og det etter kun 3 samtaler. Så det hadde skjedd en feil. I en så viktig jobb så burde jo ikke dette skje, men det gjorde det. Da er det jo bra at jeg er såpass sterk og har en fantastisk samboer til å støtte meg på, men jeg begynner jo å tenke på disse menneskene som ikke er like heldig som meg og bli etterlatt til seg selv. Sånt bør ikke skje! Ja, det gikk bra denne gangen, men det betyr ikke at det vil gå bra med noen andre som blir glemt. En veldig skummel og trist tanke, men det er faktisk slik virkeligheten er. Ikke alle har styrke eller gode mennesker rundt seg og ikke alle klarer å kjempe den kampen alene mens de venter på hjelp.
På denne korte tiden har systemet i Norge sviktet meg flere ganger. Først ble jeg behandlet som om jeg satt på et rullebånd. “her har du 10 timer hos oss og så får du finne på noe annet”. Det var DPS. Da føler man seg ikke velkommen. Trenger man hjelp så burde man ha en person igjennom hele den tiden og ikke bli kastet rundt. Og det stopper ikke her. Jeg ventet mange uker fra jeg sluttet hos DPS til jeg ble innkalt til første møtet hos kommunen. Der fikk jeg altså hjelp en liten stund (noen få samtaler) og så fikk jeg melding om at jeg skulle bli kontaktet så fort ting var i orden sånn i forhold til skredet. Månedene gikk og jeg begynte å miste håpet om videre hjelp. Så fikk jeg hjelp av nav nå over et halvt år etter siste melding fra kommunen. På så kort tid har altså dette systemet som skal hjelpe psykisk syke sviktet så mye at jeg faktisk hadde gitt opp. Noe som kunne gått veldig galt om ikke nav hadde hjulpet meg. For jeg kjenner jo at jeg bare blir verre og verre. Det er jo begrenset hvor mye man klarer å takle på egenhånd. Så jeg er så utrolig glad for den hjelpen jeg får fremover.
Dette er bare en liten reminder for dere som har barn som sliter. Om de ikke får hjelpen der og da og du vet de trenger det så må du purre for systemet ser ikke på deg som en person, kun en jobb. Så klarer ikke vedkommende å hjelpe seg selv så må du spørre om du kan hjelpe dem å ta kontakt. Også må dette systemet bli flinkere til å hjelpe. Dette er for dårlig. Tanken på at dette kunne vært et barn som ikke orket å kjempe så lenge er jo helt grusomt. Jeg kan ikke tro at denne feilen faktisk ble gjort, men jeg er glad det ble meg som klarte å holde ut så lenge.
Husk! Kjemp for barnet ditt eller de rundt deg for systemet gjør det ikke!
Da ligger jeg å skal sove. Jeg er egentlig ikke trøtt, men søvn må man jo ha. Så hadde jeg jo lovet dere en liten oppdatering på hvordan dagen min har gått. Derfor tenkte jeg å ta en liten stund før jeg skal sove til å blogge litt. Forhåpentligvis vil temperaturen synke litt i rommet for den har blitt utrolig høy nå. Litt for høy, selv for meg. Så da var det bare å sette på vifta og håpe på det beste.
De fleste av dere har vel allerede lagt dere så dette blir jo egentlig en oppdatering av gårsdagen. Uansett så var den veldig rolig. Det var jo også planen. Jeg kjente at kroppen min faktisk ikke var i stand til å gjøre noe. Så jeg brukte dagen foran tv slik jeg fortalte dere. Formen er fortsatt like ille men jeg fikk i det minste hengt opp klesvasken jeg hadde satt på. Utenom det skjedde det ingenting.
Så da kan jeg heller fortelle dere hvordan det har vært å være i dårlig form. For meg er dette en ting jeg har opplevd i mange år, men det er jo selvfølgelig like kjipt ennå. Dessuten føles det verre for hver år, men om det er tilfelle kan jeg ikke si helt sikkert. Det har hvertfall blitt tyngre for meg å takle alt dette. Så i dag ble jeg faktisk irritert og ba det om å stoppe fordi jeg følte at jeg ikke klarte å bevege meg på grunn av utmattelse. Med andre ord har det vært ekstra tøft i dag.
Da er det vel bare å håpe at det blir litt bedre når jeg har fått sovet litt. Jeg holdt nesten på å sovne flere ganger i løpet av dagen. Det var så ille at jeg ikke engang klarte å følge med på tv og til slutt måtte skru av. Hvordan jeg har klart å holde meg våken til nå er ikke godt å si, men nå håper jeg at hodet tar en pause og kroppen får ladet opp. For dette har virkelig vært en vanskelig dag.
Så hva var bra med denne dagen? Siden denne dagen var ekstra vanskelig vil jeg se hvor mye positivt det var i løpet av dagen.
* Jeg fikk vasket og hengt opp en klesvask
* pølse og brød til middag som smakte utrolig godt selvom jeg var litt matlei og ikke hadde lyst på noe.
*åpnet opp døra og snakket med de som stod der selvom kroppen skalv av utmattelse og angst.
Alle gode ting er 3. Jeg er veldig fornøyd med alt det positive jeg har klart i dag. Særlig den siste fordi jeg har såpass sterk sosial angst og den blir selvsagt verre når jeg er sliten. Så det å faktisk stå og ha en samtale med denne mannen syns jeg er veldig stort. Særlig fordi det var en ganske lang samtale også.
Men nå skal jeg sove og håper at morgendagen blir litt bedre. Hvertfall såpass at jeg klarer å reise meg og lage frokost med te og full pakke. Det savner jeg litt nå. Jeg har lyst på te til frokosten. Så da er det vel bare å krysse fingrene og håpe på det beste.
I går dro vi til butikken for å pante flasker og kjøpe litt småting som vi trengte. Det var rundt kl.20:00 og etter det så jeg bare på tv. Med andre ord var det ingenting som skjedde og heller ikke noe å skrive om. Derfor lot jeg være å skrive på bloggen. Dessuten var jeg ganske sliten og ville bare slappe av foran tven. Så jeg gjorde det. Egentlig ganske deilig helt til jeg fant ut at jeg skulle farge håret fordi det hadde begynt å bli blondt igjen noen steder. Det tok jo masse energi. Energi som jeg da egentlig ikke hadde, men jeg gjorde det allikevel. Etter det var det egentlig bare å sove. Idet hodet traff puta så var jeg borte.
Det var gårsdagen og i dag føler jeg meg langt fra bra. Jeg har sovet så lenge i dag og utenom det så har jeg bare stirret ut i luften, sett på en youtubevideo og satt på en vask. Med andre ord har det skjedd veldig lite her. Og helt ærlig tror jeg at det er lurt å ikke gjøre så mye i dag. Formen min er ikke bra og jeg kjenner at hvis jeg pusher meg noe mer nå så vil jeg gå på en smell. Så da blir det sofaen på meg i dag og ikke noe jobb. Bare fokusere på å slappe av og nyte en “fridag”. Det blir jo ikke helt fri fordi jeg tenkte at jeg kommer tilbake til dere i kveld og forteller hvordan dagen min har gått.
Frem til da så blir det stille fra meg, men nå som klokka allerede har blitt 14:30 så er det jo ikke akkurat så veldig lenge igjen allikevel. Dagen i dag har gått så fort og mesteparten av tiden har bare flydd forbi øynene mine. Jeg føler meg sløv, tappet for krefter og trøtt. Dette er jeg jo egentlig vant til. Grunnen til at kroppen min er sånn nå er jo på grunn av værskiftet. Derfor prøver jeg å ha det varmt inne, men noen ganger blir det kaldt inne. Også liker jeg jo å gå litt ut for frisk luft. Problemet med værskiftet, altså at det blir kaldt ute er at kroppen min begynner å gjøre vondt og blir utmattet av ingenting. Eller egentlig ikke ingenting fordi det er jo på grunn av været. Det er derfor jeg som regel holder meg inne på vinteren og ikke går lange turer. Som da er en stor del av grunnen til at jeg også sliter mest med depresjon om vinteren.
Slik er altså min dag. Jeg prøver å ikke la dette gå utover humøret i det minste. Så jeg gjør det beste ut av det og jeg bruker energien min (i de periodene jeg har det) på ting jeg liker å gjøre. Derfor kommer jeg til å bake så fort jeg orker. Så får klesvasken bare vente. For nå kjenner jeg at det begynner å bli så lite energi og krefter i kroppen at jeg må velge bort en god del ting. Da er det jo bra jeg har gjort masse her hjemme før dette skjedde. Så får jeg bare håpe på noen solskinnsdager eller hvertfall at det er varmt i leiligheten sånn at jeg kommer meg fort.
Om du lurer på hvorfor jeg sliter sånn med kroppen så er det fordi jeg har fibromyalgi. Kulde er min verste fiende. Jeg får så vondt i leddene, jeg kan sove masse og føle meg mer utslitt enn da jeg la meg og jeg kan sove lite og føle meg bra. Ja, det er ganske mye med denne fibromyalgien. Om du lurer på noe så bare spør.
Men ja, da blir det en rolig dag så snakkes vi i kveld. Håper dere har en flott dag!
Og så var det på tide å ta en liten pause fra husarbeid og alt mulig annet som foregår her. Jeg har nemlig fått lagt sammen alle klærne som jeg vasket for et par dager siden. Det er såpass varmt her inne at det tørker ganske fort. Så da har jeg altså lagt sammen 5 runder med klesvask. Da er det vel bare å fortsette å vaske klær til det er tomt. Ja, jeg har faktisk satt på dagens første vask allerede. Jeg har også fått filmet noe av planteoppdateringen til neste uke. Også har jeg stått ute en god stund og snakket med huseieren.
Her går det unna med ting. Jeg føler meg faktisk ganske bra etter en god natt søvn. Gårsdagen var litt slitsom, men heldigvis går ikke det utover dagen i dag. Noe som gjør meg ekstremt glad fordi jeg hadde så lyst til å få vasket mer klær og gjøre mest mulig nå som samboeren min er på jobb. For når han kommer hjem så må jeg jo lage noe middag og så er det vel på tide å slappe av. Som jeg har sagt før så liker jeg best å gjøre ting når jeg er alene hjemme. Det er da jeg føler at jeg har mest energi.
Nå har jeg jo allerede gjort ganske mye så jeg tror jeg kommer til å jobbe litt frem til klesvasken er ferdig. Også kan jeg henge opp og sette på en ny vask etter det. For jeg stopper ikke før begge tørkestativene igjen er fulle. Når de er det så blir det nok å ta en liten pause fra klesvask i noen dager. Og da finner jeg sikkert noe annet å holde på med. Jeg har jo blant annet en del oppskrifter å prøve ut. Det er heller ikke lenge til oktober starter og da er det ganske mye som skjer. Noe jeg gleder meg spesielt til er når vi kan kjøpe gresskar og begynne å pynte ute.
Men i dag blir det altså å vaske klær og jobbe en god del inni mellom. Da får jeg gjort ganske mye, men jeg slipper å slite meg helt ut. Det har jo blitt en god del nå så da får jeg roe det litt ned, selvom hodet mitt vil gjøre alt mulig på en gang. Noe som ikke går i lengden. Så da får jeg heller sette meg litt ned i dag og jobbe sånn at jeg faktisk klarer å fungere de neste dagene også. Bare det å få vasket masse klær er jo helt fantastisk. Så får vi se om jeg ikke får bakt noe spennende en av de nærmeste dagene. Hvis ikke jeg finner på noe gøyal middag da. Jeg har mange idéer, men det å velge ut hvilken jeg skal starte med er litt verre.
Jeg vil bare få dette helt klart. Dette er ikke et rop om oppmerksomhet eller trøst av noe slag. Det jeg skal fortelle dere er kun for å sette psykisk helse i rampelyset slik at folk kan forstå hva som faktisk kan skje når man sliter med angst. I mitt tilfelle er det sosial angst og da blir det jo mye vanskeligere å være blant andre mennesker. Dagen i dag beviste hvor vanskelig det kan være og dette har jeg lyst til å dele med dere for at det skal bli lettere å forstå om du spesielt ikke sliter selv. Så her kommer en liten hendelse fra i dag og hvordan jeg følte det igjennom alt dette.
I dag tok vi en liten tur opp til Jessheim storsenter og jeg tenkte på vei opp at når jeg kommer hjem så kan jeg blogge. Det gikk ikke helt etter planen og jeg skal fortelle dere hvorfor. Dette er noe som har skjedd med meg flere ganger, men det gjør ikke akkurat hendelsen noe mindre ekkel. Vi var inne på telenorbutikken da jeg plutselig begynner å bli svimmel. Jeg tenker at jeg bare skal riste det av meg, men bare noen sekunder etter blir jeg så uvel at jeg føler at jeg ikke klarer å være i butikken lengre. Heldigvis var det en utgang like i nærheten. Så jeg går forsiktig ut av butikken, men får følelsen av at alle ser på meg. Jeg går derfor fortere og hjertet mitt begynner å banke hardt og fort. Det var så ubehagelig og jeg var sikker på at nå kom jeg til å svime av eller dø.
Når jeg kommer ut og får litt frisk luft så føler jeg fortsatt at jeg har øyne på meg hele tiden. Det var noe sitteplasser på hver side av utgangen som var til restauranter, men jeg kikket aldri om det var noen som faktisk satt der. Jeg bare gjemte meg inni hetta på genseren og håpet at ingen så meg. Plutselig begynner beina mine å skjelve så jeg måtte sette meg ned på steintrappa som førte til fortauet. Der satt jeg helt til samboeren min var ferdig inne på butikken. Han hjelper meg opp og da kjenner jeg at beina mine svikter under meg og drar nesten han over ende. Jeg klarer å komme meg tilbake til der vi kom inn fra parkeringsplassen. Så naiv som jeg da er så velger jeg å gå inn på Normal før vi reiser hjem. For da var jeg ikke så svimmel lengre.
Da vi var ferdig kjente jeg at noe traff meg som en stor stein og jeg klarte så vidt å gå. Jeg var så svimmel og utslitt i hele kroppen. Så jeg støttet meg til veggen bortover og kom til slutt bort til bilen. Ikke noe energi var igjen i kroppen min og jeg startet denne turen til Jessheim med så mye energi i kroppen, men der satt jeg altså helt slapp i kroppen og ute av stand til å snakke eller bevege meg. Det er faktisk en av de verste øyeblikkene jeg har hatt ute noen gang. Jeg var helt på gråten, hadde kroppen fylt med redsel og hånden min niholdt på kneet mitt for å ikke svime av. Da begynte jeg å få kontroll på pusten. Jeg pustet dypt og fikk til slutt roet meg helt ned, men når jeg kom hjem så kollapset jeg på sofaen og ble liggende ganske lenge før jeg klarte å bevege meg.
Og slik er det altså når jeg får et angstanfall ute. Vel, det er sånn det kan være. Noen ganger verre og andre ganske ikke så ille, men alltid mye svimmel og tapping av energi. Det er grusomt å leve med. Jeg skal ikke nekte for det, men i det minste fikk jeg kommet meg ut. Selvfølgelig tenker jeg “hvorfor meg?” osv. Faktisk stod jeg inne på Normal og tenkte på alle de gangene jeg hadde vært på senteret med venninna mi og det hadde bare vært gøy. Jeg tenkte at jeg skulle ønske at det var like enkelt nå, men det kan jo bli det og forhåpentligvis blir det også det i fremtiden.
Håper det at jeg åpner meg opp og forteller om slike hendelser kan være til hjelp for andre å forstå. Kanskje det blir lettere for deg om du kjenner noen som sliter med dette til å forstå hvordan dem har det. Og ikke si ting som “stakkars deg” eller hold rundt dem uten å spørre først. Slikt kan faktisk gjøre ting mye verre. Samboeren min er helt fantastisk og vet nøyaktig hva han skal gjøre når jeg sliter. Kanskje er han usikker, men jeg er veldig glad for at han klarer å lese meg så bra og takler det så bra som han gjør. For det er ikke lett å leve med noen som sliter psykisk. Jeg er bare så takknemlig for at jeg har han i slike situasjoner. Ting blir mye lettere med han i nærheten. Så en stor takk til min kjære samboer for all støtte. Du er best og jeg er så heldig som har deg ved min side.
Disse baguettene jeg lagde ble litt store, men de var vanvittig gode. Jeg lagde 12 ut av deigen så hvis du vil ha noen som ikke er fult så store så anbefaler jeg å lage 16 ut av denne oppskriften. Vil du fryse dem så anbefaler jeg å steke dem litt, men ikke helt ferdig. Da kan du bare legge dem inn i ovnen i noen minutter og du vil ha nydelige hvitløksbaguetter til middag som er helt ferske. Ellers håper jeg de frister å lage. Her kommer hvertfall oppskriften.
Tilsett gjær når du har løst opp sukkeret i vann og la det stå i 1-2 minutter.
Tilsett egg, smør, salt og hvetemel.
Bland det godt til smøret er helt blandet inn i deigen. Det hjelper å bruke romtemperert smør.
La deigen stå til heving i 1 time.
Del deigen i 12-16 deler.
Trill dem til runde boller.
Dytt dem litt flate og smør på hvitløksmør. Bruk godt med smør.
Knip dem igjen slik at smøret ikke renner ut.
Form dem til avlange rundstykker/små baguetter.
Legg dem ned med den siden du lukket dem igjen slik at du får skjøten ned mot stekeplaten. Husk å ha bakeark på stekeplaten.
Snitt gjerne litt over på toppen av hvert rundstykke.
La dem heve i 15 minutter.
Pensle med et sammenvispet egg.
Stekes midt i ovnen på 200°c i 15 minutter.
Og så har du noen utrolig gode hvitløksbaguetter til f.eks suppe, gryter eller lasagne.
Om du ikke vil gå glipp av flere flotte oppskrifter så anbefaler jeg å følge bloggen på facebook. Linken finner du under her. Kun der vil link til alle oppskriftene ligge. Og det vil komme masse spennende og godt fremover. 3 oppskrifter i uka pluss mer. Alltid noe nytt.
En liten oppsummering av denne dagen. For selvom jeg egentlig bare ville sove hele dagen så har jeg faktisk fått gjort litt. Det begynte med at jeg sov ganske lenge fordi kroppen min var helt utslitt etter gårsdagens angst og alt det der, men så begynte det å løsne litt opp. Jeg kom i gang med dagen etterhvert og da fikk jeg vasket litt klær. Noe som virkelig trengtes fordi nå hadde det begynt å ble en stor haug over skittentøykurven. Så da tok jeg likså godt 3 runder med vaskemaskinen og fikk vasket en god del klær. Det føltes veldig godt å bli kvitt så mye klær på badet.
Inni mellom klesvasken har jeg ligget på sofaen og sett på Ghost Adventures. Det er så utrolig spennende å høre alt det folk har opplevd og hva dem faktisk klarer å oppleve selv igjennom en natt på forskjellige steder. En liten morsom episode i dag tilknyttet til denne serien. For jeg satt så konsentrert i sofaen og fulgte med på dette. Plutselig kommer det en mann med hetta over hodet. Det så ut som en svart skikkelse så jeg skvatt jo til, men måtte le litt av meg selv da jeg kom ut av den bobla og inn i virkeligheten. For det var jo bare sønnen til huseieren som gikk forbi vinduet. Noe som ikke var så lett å se i sidesynet før jeg fikk rivd meg løs fra tvskjermen. Det er ikke lett å skremme meg, men der kjente jeg at hjertet hoppet litt i brystet.
Nå har jeg jo opplevd noen få ting som jeg ikke kan forklare og jeg tror jo på alt dette med gjenferd. Så da er det jo ikke rart at jeg fikk den reaksjonen når hjernen var innstilt på nettopp dette med gjenferd. Litt komisk opplevelse når jeg ser tilbake på det nå. Og som regel har ting en logisk forklaring. Mange ganger har jeg jo sett tilbake på hendelser og funnet ut at det ikke har vært gjenferd. Andre ganger er det ingen logisk forklaring. Som når jeg har hørt navnet mitt blitt sagt helt tydelig og ingen er i nærheten eller når en ballong går fra taket, til gulvet, ut i gangen og så opp til 2 etasje. Noen ting er ikke like lett å forklare som andre ting. Jeg tror bare ikke det er så ofte at man faktisk opplever slike ting. Spørsmålet er bare hvordan kan man vite hva som er hva? Så ja, jeg skvetter til når jeg i sidesynet ser en helt svart skikkelse fordi jeg har opplevd sånne ting før.
Ny spøkelseshistorie er her for dere. Er dere klare?
Helt siden jeg fikk denne pyntegjenstanden så har uforklarlige ting skjedd. Jeg er ikke lengre i tvil om at denne har noe med disse hendelsene å gjøre. Aldri har jeg opplevd så mye rart og skremmende. Ikke før den tingen kom inn i huset mitt. Det kan ikke være tilfelle. Jeg er nødt til å skrive et brev og advare om denne gjenstanden før det er for sent…
Jeg kan fortsatt ikke tro at du fikk dette stedet helt ferdig møblert. Jeg ser bort på kjæresten min som nå skulle bli min samboer. Vi hadde ventet på dette øyeblikket og en god stund så virket det som om det aldri kom til å skje. Ingen ville la oss kjøpe noe sted, men så kom vi over dette huset. En kvinne hadde dødd i dette huset, men det var jo ganske vanlig at sånt skjedde så vi tenkte ikke noe over det.
Vi var vel bare veldig heldige. Kom igjen å hjelp meg med tingene. Og ikke glem Findus. Findus var katten hans. En søt, liten rakker med helt svart pels og grønne øyne. Det var hans beste venn og Findus viste det veldig godt. Han kunne komme unna med hva som helst, det er jeg sikker på. Heldigvis var han alltid snill mot meg og vi kom veldig godt overens.
Jeg gikk å hentet buret hans der han lå og sov. Han hadde sovet hele turen hit og var veldig stille og rolig på turen. Når jeg løftet på buret våknet han og så på meg helt forvirret som om han ikke vil at jeg skal komme her og forstyrre skjønnhetssøvnen hans.
Ikke gi meg det blikket. Vi er fremme i vårt nye hus. Vil du gå inn og se? Jeg kikker på han og smiler før jeg lukker opp den lille døra på buret hans. Forvirret ser han på meg og strekker seg litt, før han følger etter meg og inn i huset. Sånn sett er han veldig grei å ha og gjøre med. Som en hund egentlig. Vi kan stole 100% på han og han ville aldri stukket av. Han vet hvor godt han har det, men når vi kommer til trappen ved inngangen så begynner han å frese. Jeg plukker han opp og bærer han inn, mens han fortsetter å frese og setter klørne i skulderen min.
Det hadde gått en uke, men Findus likte seg fortsatt ikke i huset. Noen ganger våknet vi av at han stod i sengen og var fly forbannet på veggen eller døra. Det var ingenting der, men Findus var ikke så enig i det. Helt fra starten var det noe som ikke stemte og det skulle vi få oppleve selv også. Bare en uke etter at vi hadde flyttet inn så begynte vi å høre fottrinn i gangen. Vi kunne også høre at ting gikk i gulvet, men når vi sjekket så var det ingenting der. Slike ting skjedde hver eneste natt i 2 uker, men så stoppet det. Den tredje uken kom jeg ned til at alle skapdørene stod oppe. Alle skuffene hadde blitt dratt ut og glassene stod stablet på kjøkkenbenken i stedenfor inni skapet der de hadde stått. Helt ærlig var jeg mer oppgitt enn redd. For det var jo jeg som måtte rydde inn glassene og lukke alle skap og skuffer. Mens jeg ryddet opp etter hvem det nå var som hadde gjort dette kjente jeg at det gikk kaldt over ryggen min. Det var som om noen tok på ryggen min med en iskald hånd. Jeg snudde meg brått, men det var ingen der.
Dagen etter var jeg og Findus alene i huset. Kjæresten hadde dratt på den nye jobben. Jeg valgte derfor å gå litt rundt og se på alt som var i dette huset. Vi hadde ikke hatt så mye tid til det. Det var blitt mest fokus på å få alt på plass og slappe av på kveldene. Så jeg tenkte at i dag skulle jeg se meg litt rundt. Plutselig hører jeg et stort smell fra loftet. Selvfølgelig måtte jeg gå opp for å sjekke, men det var ingen der. Jeg kikker meg litt rundt og finner en litt annerledes pyntegjenstand. Det er en skillpadde med røde øyne. Så jeg tar den med ned og Findus reiser hårene på ryggen og blir skikkelig aggressiv.
Slapp av! Det er jo bare en pyntegjenstand. Dessuten syns jeg den er fin. Jeg setter den inni bokhyllen og studerer den. Så vakker og annerledes. Lurer på hvor den kommer fra. Da begynner øynene å lyse og etter det husker jeg veldig lite.
Jeg våkner opp og det er kveld. Kjæresten må jo ha kommet hjem nå. Hvorfor hadde han ikke vekt meg? Merkelig! Så jeg begynner å rope på han. Ikke engang Findus er å se. Jeg sjekker alle rommene, men det er ikke noe tegn etter verken kjæresten eller katten. Når jeg kommer til gangen så står skoene hans der så han har jo kommet hjem. Kunne han være på loftet tro? Jeg gikk opp på loftet og der ser jeg at han ligger på gulvet. Han ligger helt stille.
Daniel? Daniel. Du må våkne. Du kan ikke sove her… ÆH! Jeg tar på han for å snu han rundt og han er dekket i blod. Hjertet mitt dunker fortere og fortere. Hele kroppen min stivner og jeg klarer ikke la være å se på han. Kroppen min fylles med redsel. Det er da de siste timene kommer tilbake til meg. Jeg hadde vært i en slags transe etter at jeg hadde hentet frem den skilpadden. Når jeg så den inn i øynene hadde jeg ikke hatt kontroll over min egen kropp. Og det var da det hele kom til meg. Dette var bare min feil. Jeg hadde gjort dette, men den hadde fått meg til å gjøre det.
Jeg kunne ikke leve med det jeg hadde gjort. Selvom jeg ikke hadde gjort det frivillig så var det min feil at Daniel var dø. Det var bare én ting å gjøre.
3 uker senere står det i avisen:
Et par har blitt funnet dø på loftet. Sjefen til Daniel (30 år) hadde vært bekymret da han ikke kom på jobb og han ikke fikk tak i han. Politiet fant paret liggende ved siden av hverandre på loftet. Katten lå på magen til mannen og ville ikke forlate sin eier, men vi fikk til slutt tatt han med til dyrlegen og den ser ut til å ha det bra. Årsaken til dødsfallet er ennå ukjent, men vi tror at jenta kan ha tatt livet av gutten og så tatt sitt eget liv.
