I går kveld begynte stemmen min å svikte og i dag våknet jeg uten stemme. Det passer jo litt dårlig med tanke på at jeg skal på showet til Ørjan Burøe i dag med venninna mi. Jaja, jeg får gjøre det beste ut av det. Gøy blir det jo uansett. Jeg gleder meg utrolig mye og nå er det ikke lenge før jeg skal ta buss og tog for å møte venninna mi. Dagen i dag har gått mest til å sove på sofaen. Jeg har ikke vært helt i slaget for tiden, men det blir vel bedre vis man bare tar tiden til hjelp. Mens jeg har sovet så har kjæresten spilt FIFA. Han så at jeg ikke var helt frisk og som alltid var han der for meg. Jeg føler meg veldig heldig som har han i livet mitt. Nå er jeg ikke trøtt lengre hvertfall, så det hjalp å sove litt. Også hjelper det alltid med god støtte fra han.
Jeg håper bare søvnen hjelp såpass at jeg klarer å komme meg igjennom showet og få med meg alt. Det var vel en grunn til at vi fikk de plassene jeg bestilte. Det er høyt opp og ikke blant masse mennesker. I dag passer det perfekt! Med nesten 2 timer med kollektiv og null stemme er det greit med litt avstand fra mennesker. Så får man bare krysse fingrene for den lange turen hjem igjen etter at showet er ferdig.
Eller så går dagene utrolig bra her. Flyttingen gikk greit og jeg trives veldig godt sammen med kjæresten. Han spiller piano eller gitar og synger, mens jeg hører på. Jeg prøver å få unna husarbeid når han er på jobb. Og snart er det ut i praksis for meg, mens han skal ha ferie en uke. Vi ser på fotballkamper sammen og Spiller brettspill. Finnes ikke noe bedre menneske der ute enn han. Endelig har jeg funnet den rette etter mange forsøk.
Eneste som er litt kjipt er at vi ikke fikk kommoden vi hadde bestilt. Det viste seg at det ikke hadde gått igjennom under betalingen. Jaja, det er alltids neste måned. I mellomtiden lever jeg i Poser og kasser. Det er egentlig ikke så ille da. Jeg har jo levd i kasser i 7 måneder. Jeg klarer å vente 1 måned til. Så lenge vi har mat på bordet og et sted å bo så skal jeg ikke klage assa.
Fredag: Denne dagen skulle vi egentlig møte en kompis av kjæresten, men han var dessverre blitt syk så da dro vi til Oslo for å møte min venninne. Det er så lenge siden sist vi møttes og jeg ble så glad da hun kunne møte oss i Oslo. Hun hadde tatt med seg en gave til meg. Hun hadde spurt om jeg ville ha en liten veske, men oppi der lå også en søt liten kanin til å henge på veska. Den falt i smak for å si det mildt. Jeg elsker jo alt som er nusselig. Så tusen takk for den søte gaven.
Vi tok turen innom Outland, noe vi må når vi først er i hovedstaden. Der kjøpte vi oss 2 bøker som virket veldig spennende. Mer om disse senere. Etter å ha vært på Outland gikk vi å spiste på subway. Jeg hadde aldri prøvd salaten der og syns den så veldig god ut. Den var jo forsåvidt helt grei, men bacon på subway er ikke noe jeg anbefaler.
Det var en godteributikk på Arkaden jeg har hatt så lyst til å gå innom og på fredag gjorde vi altså det. Kjæresten min sa jeg bare skulle plukke akkurat det jeg hadde lyst på. Han er så søt! Jeg følte meg som en liten unge der jeg gikk og fylte opp posen. Den butikken gav meg faktisk akkurat en sånn følelse. Vis du ikke har vært innom denne godteributikken før så anbefaler jeg det. Godteriet er av god kvalitet og det er et ganske godt utvalg også. Den ligger i 1. etasje på Arkaden.
Lørdag: Jeg var egentlig så sliten at jeg ikke burde ha dratt noe sted, men allikevel kunne vi ikke gå glipp av denne dagen. Kjæresten min har ei venninne som bor langt unna og som han ikke har sett på en god stund. Endelig kunne hun møtes og det kan man jo ikke gå glipp av. Så jeg samlet desperat sammen de siste kreftene og ble med til Oslo. Vi dro litt tidligere og fikk kjøpt et par ting vi trengte på Normal og Loco. Så satt vi oss på Peppes og spiste før vi gikk inn på Oslo s der vi skulle møte henne. Det var så mange folk inne på stasjonen at hodet mitt sluttet å virke normalt. jeg måtte stå langs veggen for å ikke få panikk. Jeg begynte å bli svimmel og etter det gikk det ganske fort nedover. Jeg prøvde å holde følge med kjæresten og venninna hans, men kroppen ville ikke ta seg sammen. Vi satt oss på en benk utenfor Espresso House på Galleriet busstasjon. Det var da jeg begynte å merke at dette ikke var enkelt. Jeg la hodet mot håndflatene for å unngå alle som gikk forbi, men det ble til slutt alt for mye. Jeg ble så svimmel og det kjentes ut som jeg skulle kaste opp eller svime av. Til slutt måtte vi bare gå ut så jeg fikk litt luft. Samtalen dem i mellom hadde jeg ikke sjans til å følge med på. alt bare koblet ut. Jeg hang over rekkverket og viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Kroppen var sliten, hodet var utmattet og jeg ville bare at alt skulle forsvinne så jeg faktisk kunne få sjansen til å snakke med venninna hans. Jeg måtte til slutt sette meg på huk og holde i rekkverket. NÅ skjønte jeg at det ikke kom til å bli bedre. “Vi må nok dra hjem” hadde jeg sagt til kjæresten, men alt jeg ville var å bli. Jeg måtte bare innse at jeg hadde tapt den kampen mot kroppen og hodet mitt. På bussen hjem klarte jeg ikke se opp eller snakke med han. Vi tekstet på mobilen. Det var alt jeg klarte å fokusere på. Heldigvis ble det litt lettere utover kvelden, men jeg har skjønt at man ikke skal dra til Oslo når man egentlig ikke orker.
Søndag: Jeg våknet opp uthvilt og tenkte at det kanskje kunne vært koselig å ta en tur. På søndager kan det vel ikke være så mange mennesker i byen? Heldigvis var det ganske greit å være i Oslo. Vi kjøpte 2 poser på “Toogoodtogo” som er en app der bedrifter selger ut mat dem ikke får solgt, rett før det stenger. Dette er jo en utrolig flott app som hjelper oss å kaste mindre. Det er definnetivt en app jeg kommer til å bruke mye mer fremover. Det er bra for å redusere matsvinn og for dem som ikke har så mye penger. Det blir nok også en app jeg kommer til å snakke mer om senere.
Etter å ha hentet de 2 posene med mat så gikk vi bort til operahuset. Jeg har faktisk aldri vært der før og syns det var en utrolig flott opplevelse. I en senere anledning håper jeg vi kan få tatt en tur og sett på noe der.
Når vi kom hjem ble det film før vi gikk og la oss. Så det har vært litt av en helg for oss. Jeg kjenner det blir en liten stund til neste gang vi tar turen til Oslo, men det er virkelig en flott by. Nå er ikke jeg så veldig glad i folkemengder, men ellers en veldig flott by!
Alle bildene er tatt søndag kveld på opera huset av kjæresten min. Mobilen min er gammel og tar ikke veldig fine bilder om kvelden, men kjæresten sin nye mobil derimot. Bildene ble utrolig flotte, men turen til opera huset var helt magisk. Også fikk jeg dele det øyeblikket med den flotteste personen i livet mitt. Ord kan ikke beskrive hvor flott den kvelden var.
I dag går turen hjem til mamma der jeg skal pakke alle klærne mine og prøve å få ryddet rommet mest mulig. Etter en lang helg med masse som har skjedd så få vi se hvor mye vi får gjort. Jeg håper jeg bare får med meg det viktigste.
Jeg prøver jo så godt jeg kan å holde meg i aktivitet mest mulig, men jeg kjenner at jeg skal ha en dag til å hvile på når alt dette er over. Kroppen er absolutt ikke på topp, langt derifra. Allikevel føler jeg meg ikke så dyster innvendig som jeg har pleid å gjøre når jeg har vært så sliten.
Nå blir det å overnatte hjemme hos mamma til i morgen. Hun kjører meg tilbake med alle tingene jeg da har fått pakket ned. Når jeg har fått alt inn så er jeg ganske sikker på at det blir en lang kveld på sofaen foran TVen. Så blir det enda mer å gjøre på onsdag. Da kommer dem med kommoden og bokhylla fra IKEA. Dette må jo settes sammen og ting må på plass osv. Det blir litt mindre tid til å slappe av mellom flyttelasset og til møblene kommer enn det jeg håpet, men det får bare gå. Heldigvis er det ikke så mye som skjer hver eneste uke. Man får bare gjøre det beste ut av det og hvile når man får muligheten til det.
Takk og lov at det er 1 uke til jeg begynner å jobbe på praksisplassen. Det viktigste nå er å lade opp til 3 dager i uka, 4 timer pr. dag. Jeg må jo si at jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå, men jeg håper jo jeg klarer å gjennomføre dette så jeg kanskje kan komme meg ut i arbeidslivet en gang for alle. Det verste jeg vet er å være under nav. Allikevel kjenner man jo på den frykten siden man ikke er frisk. Jeg er psykisk syk og har fibromyalgi, men det er ingenting jeg heller vil enn å være ute i arbeidslivet som andre mennesker. Derfor gir jeg ikke opp.
Nå for tiden gjør vi egentlig klart for at jeg skal flytte inn. Jeg har jo noen av klærne og tingene mine her, men det gjenstår jo mye enda. Det er jo litt av en jobb å flytte, men heldigvis har jeg en utrolig snill mamma som hjelper meg med et lass nå til uka. Man får jo mer med seg i en bil enn på tog og buss. Jeg har jo ikke førerkort så jeg er jo evig takknemlig for hjelpen jeg får av mamma. Så til uka skjer det mye. Jeg skal som sagt hjem og pakke ned alt jeg trenger. Så kommer det en kommode og bokhylle på onsdag som da må settes sammen. Jeg gleder meg utrolig mye til å se hvordan det blir og bruke resten av uka til å få klærne i kommoden. Bøker, filmer og spill må inn i bokhylla. Kanskje vi til og med får bilder på veggene. Vi får se hvor langt vi kommer og hva vi blir enige om.
Vis alt går i orden så starter jeg i praksis 2 oktober. Da skal jeg jobbe hver uke mandag, onsdag og fredag. Jeg kan ikke si at jeg ikke er nervøs, men det blir jo også veldig spennende å se hvordan det er å jobbe på en slik butikk som jeg skal. Uansett om det blir mulighet for jobb videre eller ikke, så er det jo greit med erfaring på CVen. Det jeg er mest nervøs for er om kroppen min takler å stå 4 timer i en butikk. Jeg er mest spent på korsryggen, hoftene og beina som har vært veldig vanskelige i de andre jobbene jeg har vært i. En butikkjobb er jo ikke bare kassearbeid så vi får se hvordan det går. I mellomtiden er det mer enn nok å gjøre. I går tok jeg all oppvasken, vasket benken og sovnet på sofaen. Det skal ikke så mye til nå som det går mot kaldere tider. Jeg kjenner det i fingrene i dag, men jeg har allikevel planer om å gjøre litt.
Jeg våkner alltid før kjæresten skal på jobb. Det er veldig tidlig når jeg bare går hjemme, men det er også ganske kjekt for da kommer jeg i gang med dagen. Det går som regel 30 minutter på å våkne. Så er det frokost og blogging før jeg gjør litt husarbeid. Når jeg ikke orker mer så blir det å slappe av på sofaen til han kommer hjem igjen fra jobb. Da er det middag som står for tur. I går var begge så slitne så da ble det filmkos i stua frem til vi gikk og la oss. Jeg håper hvertfall formen min blir bedre enn i går. Han er jo på jobb hele dagen så han har lov til å være sliten og slappe av.
Jeg gikk igjennom facebook, mens jeg slappet av. Jeg har tatt oppvasken og vaska over benken + stekeovnen. Tenkte det var på tide med en liten pause siden beina fortsatt er litt slitne etter gårsdagens tur. Det var da jeg kom over en reklame. Jeg pleier ikke å være noe særlig fan av reklame, men denne gangen var det noe jeg pleide å ha lyst på for flere år siden. Jeg vet ikke om dere har hørt om det, men det er et nettsted som heter Tokyo Treat. Jeg kan jo fortelle litt om det. Det er en sånn side der man kan kjøpe en boks med japansk godteri osv. hver måned. Man kan betale for 1 måned eller flere måneder om gangen. Det er jo helt opp til hver enkelt. Grunnen til at jeg syns dette er noe å skrive om på bloggen er jo fordi jeg er jo veldig glad i butikker som Neo Tokyo som selger Japansk godteri, men her får man altså det rett hjem. Det er ikke noe frakt å betale, kun for selve boksen med godteri osv. Dessverre har jeg aldri hatt råd til å kjøpe det før. Nå hadde jeg litt ekstra penger og det er litt under 300,- for en boks så jeg tenkte hvorfor ikke!? Jeg gleder meg sykt mye og det gjør også kjæresten min som skal få være med på å smake alt sammen. Det tar så klart noen uker før boksen kommer, men når den har kommet og vi har smakt på det så vil det komme et innlegg her på bloggen. Da får dere se hva som var i boksen også kommer jeg med tilbakemelding på hvordan det smakte. Dette blir så spennende!
Kanskje noen av dere allerede har prøvd disse boksene eller har kjøpt Japansk godteri et annet sted. kom gjerne med en kommentar på hva du syns smakte best og hva du ikke likte så godt. Jeg vil gjerne høre deres tilbakemelding. Og om du fikk lyst til å bestille fra Tokyo Treat etter å ha lest dette innlegget vil jeg gjerne høre fra deg. Eller kanskje du har noen spørsmål. Uansett hva det måtte være så er kommentarfeltet åpent for nettopp deg.
Jeg har som sagt aldri bestilt dette før, men jeg har smakt en del forskjellig fra Neo Tokyo som ligger i Oslo inne på Arkaden. Mine favoritter er Hello Panda (som jeg faktisk har sett i vanlige butikker også av og til) og en Mariogodteri dem hadde for noen år tilbake. det var noe geleaktig. Jeg husker ikke helt, men den var veldig god. Også er jo Pocky en ganske god japansk godteri som de fleste sikkert har hørt om. Det er jo så mange forskjellige smaker. Jeg har prøvd med sjokolade, jordbær, Oreo og en som var heldekkende med sjokolade. Jeg syns det er veldig spennende å prøve nye ting og disse produktene fra Tokyo Treat virker jo så spennende. Alt er ikke like godt, men det er jo det som er så gøy med å smake. Plutselig finner man en ny favoritt.
Gleder du deg til å høre om Tokyo Treat boksen jeg har bestilt?
I går var en veldig fin dag til tross av alle disse smertene som kroppen min gir meg. Det hele startet med at jeg våknet utslitt og med verkene ledd. Selvom jeg hadde fått en god natt søvn så var det selvfølgelig ikke noe å rope hurra for. Det ble å ligge på sofaen selvom jeg egentlig ville gjøre alt mulig annet enn det. Når klokken nærmet seg halv 2 så tok jeg på med skoa og gikk ut av leiligheten til kjæresten min. Jeg gikk snarveiene vi hadde gått mange ganger for å komme til bussen. Jeg så bussen svinge inn på stoppet, men jeg hadde bestemt meg for å spare de pengene og begynte å gå ned til sentrum. Det tok ganske lang tid og jeg måtte til slutt slappe av på en krakk som stod ved fortauet. Beina dunket og ryggen verket, men jeg fokuserte på å få roet beina før jeg gikk videre. Vel fremme i sentrum fant jeg ut at jeg hadde veldig god tid. Heldigvis var det en benk jeg kunne sitte og slappe av på etter en 45 minutters lang gåtur. Jeg var helt utslitt, men utrolig stolt av meg selv. Jeg hadde faktisk klart å gå hele veien og det helt alene. Da er det lov å skryte litt av seg selv, syns jeg.
Jeg fikk snakket med sjefen på butikken og det var ikke noe problem å begynne i praksis der. Det var nesten ikke noe spørsmål før hun begynte å snakke om hvilke dager jeg ville jobbe osv. Jeg var så glad at jeg kunne hoppet over disken og klemt henne. Så dette blir veldig spennende. Jeg gleder meg til å starte i oktober.
I dag har jeg tatt en telefon til veiledern og sendt en melding til saksbehandler på nav. Jeg har mange spørsmål og mye som skal i orden før praksisen. I tillegg må jeg jo hjemom og hente tingene mine. Jeg skal flytte inn til kjæresten. Som vi har sagt til hverandre så har det gått fort, men det føles bare så riktig. Vi trives i hverandres selskap og er avslappet. Det føles som vi har kjent hverandre i lang tid. Jeg kunne virkelig ikke hatt det bedre. Så hvorfor vente?
Da er det bare å få alt annet på plass så kommer resten av seg selv. Så ble 2019 en helt ny start allikevel. Hvem skulle tro det?
Det går mot vinter og er det en ting jeg vet så er det at jeg har et smertehelvete foran meg. Kroppen stivner og verker når det blir kaldere ute. Det begynte allerede i går. Jeg lå og vred meg i senga mens kroppen verket overalt. Dette har egentlig bare blitt verre og verre etterhvert som årene går. Skal jeg være helt ærlig så er jeg litt redd. Alt jeg ønsker er å jobbe, men vi får se hvordan det går. Jeg skal hvertfall gi alt. Det gjør jeg alltid. Butikken i seg selv har jo ikke noe å tape vis jeg ikke klarer å jobbe mer. Dette går jo kun på meg selv. Jeg får jo penger fra nav. Men jeg må jo bare prøve å tenke positivt. Jeg håper jeg klarer å jobbe igjen. Jeg vil jo jobbe igjen. Jeg trives best ute i arbeidslivet. Vi får vel bare vente og se hva som skjer.
I dag føler jeg meg litt tappet for energi, men jeg fikk faktisk en god natt søvn. Det er bare det at man blir ekstra sliten av å ha vondt. Kroppen min verker ikke fult så mye nå, men jeg kjenner at den er der.
Det er lett å si at man er vant til smertene når man bare går hjemme, men når man skal vise seg fra sin beste side og gjøre jobben sin best mulig så kommer det jo til å balle på seg. Jeg har vært der så mange ganger, men allikevel ligger det et lite håp inni meg som gjerne vil at det skal gå bedre denne gangen.
CVen min består av en del jobber, men over kort tid. 2 måneder på et sted og 3 måneder på et annet. Sånn har det gått nå i flere år og jeg har vel egentlig ganske tydelige bevis for en ond sirkel. Jeg har vært kroppen som har sviktet, jeg har vært uheldig med praksisplasser og så var det hodet som sa stopp. Jeg er jo ikke blitt noe friskere enn jeg var da. Dette bekymrer meg, men allikevel står jeg i stormen og vil så gjerne prøve å komme meg i jobb. Jeg syns virkelig det er urettferdig at noen av oss som virkelig vil jobbe, ligger med smerter, depresjon osv. Det gjør vondt å vite at man er en av dem, men det gjør ennå mer vondt å vite at jeg ikke er den eneste som føler det sånn. For det å virkelig ønske og jobbe, men ikke klare det som alle de andre. Vel, jeg kan si såpass. Det er ikke noe gøy. Folk drar på jobb og kommer slitne hjem. Det ser så deilig ut. Jeg våkner opp sliten, med en kropp som verker. Etter 4t på en jobb kan jeg gå å legge meg igjen. Det var hvertfall slik det var sist gang jeg var ute i jobb.
Også er det jo ikke bare smartene i kroppen som blir verre nå som vi nærmer oss vinteren. Jeg er jo så heldig å ha angst og depresjon oppå det hele. Som om fibromylagi ikke var nok liksom. Og når man kombinerer slike smerter og psyken så skal jeg love deg at det blir en kamp du ikke vil være en del av. Man blir rett og slett gal av å ha det sånn. Man føler at man sitter fast i et fengsel med tortur hver dag.
Heldigvis har jeg funnet en utrolig snill mann som får meg til å smile på en tung dag. Jeg tror faktisk ikke jeg kunne hatt det bedre enn jeg har det med han. Bare det at han er der for meg når kroppen min verker betyr utrolig mye for meg. Det finnes bare en av han og han er faktisk min. Tenk at man kan være så heldig.
Da kom telefonen fra sjefen på butikken som jeg har ventet på. Etter en bomtur ned til sentrum i går så fikk jeg endelig satt en dag og tid til når intervjuet skal være. Vi ble enige om kl.15:00 i morgen og jeg kan nesten ikke vente med å bli ferdig dette intervjuet for praksisplass. Jeg vil bare få det overstått så jeg vet om jeg har en plass der eller ikke. Vi jeg har det så må jeg jo få hentet alle klærne mine hos mamma. Vis jeg ikke får det så må jeg jo finne på noe annet. Jeg får bare krysse fingrene og håpe. Det er ikke så mye annet å gjøre.
I dag kan jeg hvertfall slappe av og gå igjennom spørsmål jeg kan få under intervjuet. Mitt forrige intervju gikk ganske bra så da får jeg bare prøve å gjøre et like godt inntrykk i morgen. Det eneste jeg er veldig nervøs for et jobberfaring. Jeg har jobbet på bakerier, SFO og Cafè. Jeg har ikke noe erfaring med slike butikker, men jeg håper allikevel de gir meg en sjanse til å vise hva jeg er god for.
Resten av dagen går vel til å lage middag, kanskje rydde litt og slappe av sammen med kjæresten. Jeg kan hvertfall prøve å slappe av, men akkurat nå er jeg skikkelig nervøs for intervjuet. I morgen må jeg gå ned dit alene. Jeg er jo ikke så godt kjent, men jeg tror jeg kan veien ned dit. Det tar en liten stund å gå, men jeg får bare beregne god tid.
Eller så går nå dagene ganske greit. Jeg er for det meste hos han for tiden og trives med det. Det klikket egentlig helt perfekt fra første stund. Han er den jeg trenger og jeg er den han trenger. Det tok egentlig ikke lang tid før begge skjønte at dette var perfekt match. Nå som vi har tilbragt en god del tid sammen så innser jeg bare mer og mer hvor like vi faktisk er. Det kan ikke bli bedre enn det!
Gårsdagen ble ikke helt slik jeg hadde trodd. Jeg pakket veska og skulle ned på intervjuet for praksisplassen. Jeg hadde fått beskjed om at sjefen i butikken var på jobb etter kl.15.00, men da jeg kom ned dit kl.17.30 så hadde hun allerede dratt. Planene var klare. Først skulle jeg på intervju og etter det var det å ta bussen til Lillestrøm. Der skulle typen fikse mobilen sin som hadde fikk knust skjermen på for noen dager siden. Så skulle jeg sette meg på toget hjem til mamma og være der frem til onsdag. Siden jeg ikke fikk det intervjuet i går så måtte jeg jo bli her. Jeg gav hun bak kassa nummeret mitt sånn at sjefen kunne ringe meg opp når hun var tilbake på jobb. Så da fikk jeg noen flere dager sammen med kjæresten allikevel. Vi gikk inn på matbutikken og handlet inn middag, tok bussen opp og lagde taco. Etter maten så vi på Pikachu filmen og slappet av i sofaen før vi la oss.
I dag er jeg litt usikker på hva som skjer, men jeg skal hvertfall holde et øye med mobilen min i tilfelle jeg får en telefon fra sjefen der nede. Eller så er det jo alltids noe å finne på i mellomtiden. Jeg er i allefall utrolig glad for at jeg får flere dager her sammen med han. Det finnes ikke et bedre sted å være akkurat nå. Her klarer jeg å slappe av og jeg får energi og motivasjon til å gjøre ting. mens han er på jobb så driver jeg å vasker opp, rydder og støvsuger. Det er gøy å holde på her hjemme når han faktisk ser at det er gjort noe og ikke bare tar dette som en selvfølge. Det er vel det jeg liker best ved han, at han legger merke til de små tingene jeg gjør og er takknemlig. Han er nøyaktig den personen jeg trenger i livet mitt nå og det er ganske utrolig at jeg har klart å funnet en som passer perfekt for meg.
En liten oppdatering fra meg. For det har vært litt av en uke, forrige uke. Det hele begynte med at jeg var syk og hadde ikke energi i det hele tatt. Det ble litt bedre etterhvert som dagene gikk og jeg fikk energien tilbake. Nå føler jeg meg mye bedre og det er så deilig å ha mer energi. Jeg kom meg allikevel litt ut, men jeg kan ikke akkurat si at det var lett. Det har blitt Oslotur, IKEA og en drink på byen med vennene hans. Grunnen til at jeg ikke holdt meg inne var fordi jeg rett og slett ikke orket å ligge her. Det var tungt og vanskelig, men det var mye bedre enn å sitte inne og se i veggen. Jeg fikk hilse på noen av vennene hans da vi var ute på en bar. Vi var å shoppet nye klær til han siden han trengte det. Turen til IKEA måtte vi fordi han rett og slett ikke eier så mye og skulle få besøk på søndag.
I går fikk jeg møte moren han, broren og dama hans. Vi spiste middag her og hadde det kjempe fint. Nå blir jeg ganske utslitt av å omgås flere mennesker og ble til slutt ganske stille. Det er jo ikke sånn at jeg ikke vil være med mange mennesker, men det blir ganske slitsomt og jeg mister mye energi på å følge med i samtaler og prøve å få med meg alt. Jeg er egentlig veldig glad i å møte nye mennesker og være med i samtaler. Dessverre blir det ofte at energinivået synker drastisk når jeg er i slike settinger. Dette syns jo jeg er veldig kjipt og kan jo tolkes feil, at jeg ikke vil ha folk rundt meg. Heldigvis hadde han fortalt moren sin hvordan det egentlig er og hun var jo bare en så flott og forståelsesfull person. Jeg likte henne med en gang hun gikk inn døra her.
Bildet over er tatt på Arkaden i Oslo. Når jeg først er i Oslo så må jeg innom Arkaden for der ligger favorittbutikken min, Neo Tokyo. Der har dem alt mulig Japansk. Det er godteri, bøker, drikke, cosplay osv. Det samme gjelder jo Outland. Der har dem så mye spennende for nerder som meg. Det syns kanskje ikke så godt, men på dette bildet har jeg på meg en T-skjorte med Rick fra Rick&Morty. Den ble kjøpt på Gamestop samme dagen. Ja, jeg blir veldig bortskjemt for det var faktisk han som kjøpte den til meg. Jeg kommer ikke over hvor stilig denne T-skjorta er. Under bildet av Rick står det “I´m not arguing. I´m explaining why I´m right”. Syns den passet meg ganske greit.
Men i dag skjer det noe helt annet. Det blir verken Oslo, IKEA eller shopping generelt. I dag skal jeg på intervju til en praksisplass her oppe. Så da er det vel bare å krysse fingrene og håpe at man får den. Jeg er ganske nervøs, men jeg håper jo det går bra. Oppi hodet mitt så går jo tankene om hvordan spørsmål jeg kan få og hva jeg skal svare. Nå har jeg sittet på det kurset i snart 6 måneder og har egentlig bare lyst til å komme meg langt bort fra det nå. Jeg søkte jo på alle jobber jeg fant, men fikk bare avslag. Vis det er en praksisplass som må til for at jeg skal komme meg ut i jobb så sier jeg ja takk! Jeg orker ikke sitte på rompa og kjede meg mer. Så da får man bare krysse fingrene og håpe at dem er positive til gratis arbeidskraft på den butikken jeg skal til i dag. Mer om dette når jeg har vært på intervju. Nå er det ikke lenge igjen. det knyter seg i magen, men jeg har også sommerfugler. Jeg kan nesten ikke vente med å høre hva dem sier. Jeg føler det er min siste sjanse til å komme ut i jobb selvom det alltids finnes andre muligheter. Det jeg er mest redd for er om kroppen min takler det. Jeg er så spent!
