Dere som har lest bloggen min vet jo en del om mobbingen som rammet meg da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. Det begynte med dumme kommentarer om at jeg kledde meg i rosa, blonder og hadde krøller. Dem sa alltid at jeg var bustete på håret og aldri greide meg. for dere som har krøller så vet dere hvor mye slit det er og uansett hvor mye man greier det så vil det ikke bli bedre, det blir faktisk verre. jeg hadde masse krøller og var så glad i håret mitt helt til dem gang på gang kommenterte på det. Jeg ble ofte satt utenfor når dem skulle leke og ble dyttet og alt sånt. etter hvert som jeg ble eldre så ble ting verre. kommentarene ble så ufyselige og jeg begynte å tro på dem. at jeg ikke var verdt noe og at jeg var stygg, feit og billig var noen av tingene som kom ut av 6. klassingene (mine medelever). de fant alltid på noe nytt å erte meg for og det ble verre og verre for hvert år. på ungdomsskolen begynte jeg å gå i svart og da var jeg plutselig emo. de dyttet meg når de løp forbi, de kastet ting på meg og kastet tingene mine veggemellom. de ødela tingen mine og etter hvert som dagene gikk og ungdomsskolen ble mer seriøs på karakterer så ble jeg dårligere på skolen. jeg hadde vondt i magen og hele kroppen skalv når jeg satt i timene for jeg viste at når friminuttene kom så var det ny runde med mobbing. karakterene ble verre og verre. de fleste timene klarte jeg ikke holde fokus og leksene ble så vanskelige at jeg ikke klarte å svare rett på dem.
den dag i dag angrer jeg på at jeg ikke sa noe til noen. kanskje livet mitt ville blitt enklere om jeg hadde fortalt at jeg satt i timene og var livredd for hva som kom til å skje i friminuttene. kanskje jeg hadde fått bedre karakterer og lært masse som jeg kunne tatt meg med videre i livet. for det jeg gikk igjennom på de 10 årene på skolen hjemsøkte meg på videregående. jeg klarte ikke ha fremføring foran andre og kroppen min var så anspent at jeg til slutt endte opp med skikkelige problemer. selv om jeg hadde fått meg venner så var det vanskelig å holde fokus på skolearbeidet og alt det som virkelig var viktig. karakterene mine var ikke mye å skryte av og jeg gikk ut med 2ere og 3ere i alle fag. det er helt grusomt at mobbingen ødela så mye for meg.
uansett hvor mange venner jeg fikk så gikk jeg alltid rundt med negative tanker om meg selv. når man går på videregående så er det ingen som forteller deg at du gjør en bra jobb, men de kommer med konstruktiv tilbakemelding så du kan bli bedre på ting. la oss bare si at ting ble MYE verre for meg da jeg fikk beskjed om at det jeg gjorde ikke var bra nok. om jeg hadde fortalt fra starten at jeg følte det på den måten jeg gjorde så hadde kanskje ting vært mye lettere for meg. kanskje jeg hadde sluppet å gå ut av videregående med 2 i snitt.
skolen var aldri et sted der jeg presterte noe særlig bra, men jeg prøvde så godt jeg kunne. skal jeg være helt ærlig så husker jeg best de dagene jeg fikk sammenbrudd og ting var helt på tryne. spesielt husker jeg dagene som var ekstra ille på videregående. en gang ble jeg så rasende at jeg smalt igjen pcen til en i klassen fordi han var frekk. jeg stormet ut av klasserommet og satt på gangen og strigråt. en annen gang var jeg så sliten og lei av alt at jeg gikk fra kjøkkenet og bort til garderoben og gråt. jeg fortalte aldri noen hvordan jeg hadde det eller at jeg hadde grått. en annen gang skjedde det sammen på bakeriavdelingen på skolen. jeg var helt utslitt og hele kroppen verket. de kalte meg lat og trodde jeg bare satt meg ned for å la være å gjøre jobben jeg hadde blitt satt til. jeg fortalte ikke at jeg hadde så vondt at jeg ikke viste hvilket ben jeg skulle stå på. jeg fortalte ikke at ryggen min gjorde så vondt at jeg helst ville gråte. jeg fortalte ikke at jeg skalv i hele kroppen inni meg. jeg sa bare at jeg trengte litt tid å slappe av på og kjente jeg ble frustrert over at dem ikke skjønte det. jeg forstår jo at de trodde jeg var lat, men sannheten var jo mye verre. jeg ble først sint og så ble jeg så lei meg at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake så jeg satt meg på gangen. jeg husker også veldig godt gangene jeg og ei venninne stengte oss inne på et lite møterom nede ved kjøkkenet. jeg var utslitt og orket ikke tanken på å høre de andre kalle meg lat igjen. det var egentlig helt grusomt for meg å være på kjøkkenet til slutt så en dag skulket jeg og sa jeg ikke var i form. jeg ser jo nå som jeg har blitt eldre at ting ville vært ganske annerledes om jeg hadde snakket om det.
jeg håper at dette kan hjelpe andre til å si i fra om dem sliter. det er skummelt, men det er bedre enn å ende opp med 2 i snitt og ikke få fagbrev sånn som meg. enten du har foreldre som vil lytte, lærere eller helsesøster så er det bedre enn å gå igjennom det alene. så jeg oppfordrer alle med psykisk eller fysiske plager å snakke med noen og få ordnet opp. du vil føle deg mye bedre når du får hjelp og du vil klare deg mye bedre i fremtiden.
så var skolen et mareritt, men jeg har lært mye av alt dette. grunnen til at jeg deler så mye av mine feil er rett og slett fordi jeg ikke ønsker at andre skal ende opp slik. det skulle ønske at noen ville sagt til meg at det er mye enklere å få hjelp enn å holde på alt alene.
jeg elsker å skrive og tror jeg hadde gått ut med 4ere og 5ere på karakterkortet om jeg hadde fått den hjelpen. for det finnes hjelp og du kan bytte skole om nødvendig. det er så utrolig mye man kan gjøre for å få en bedre hverdag på skolen og føle seg trygg. jeg vet om mennesker som har fått hjelpen de trenger og har blitt mye bedre så ikke nøl med å si i fra om du ikke føler deg trygg på skolen! det er alltid noen som strekker ut en hånd om du trenger en!!
hvordan er/har din tid på skolen vært?
