Jeg har ikke helt vist hva jeg skal skrive på bloggen de siste dagene, men nå får jeg prøve å forklare litt hva som har skjedd her. For det er ikke sånn at det ikke har vært noe å skrive om, men det er ord som ikke strekker til. Jeg har allerede vært igjennom en veldig tung periode som jeg har prøvd å løfte meg selv opp fra, men det er ikke så lett når ting stadig skjer.

På onsdag ringte det på og vi hadde ikke forventet besøk for å si det sånn. Kjæresten min lå og sov fordi han hadde hatt problemer med å sove om natten. Jeg vil helst unngå å lukke opp døra når jeg ikke vet hvem det er, men så ringte det på for andre gang og jeg kjente en klump i magen. Jeg reiste meg opp fra stolen og lukket opp døra. Der stod broren til kjæresten min og hans kjæreste. Selv når han ikke hadde sagt noe så viste jeg at dette ikke var gode nyheter. Jeg vekket kjæresten min og vi gikk ut i gangen sammen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

“Pappa har gått bort” hørte jeg bare og jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke knekke sammen. Jeg spente hele kroppen for å ikke falle ned på gulvet. Dette kom som et sjokk på alle. Det viktigste nå er å være der for kjæresten, men jeg klarer så vidt å være til stede for meg selv. Det har skjedd så mye og jeg føler meg så hjelpesløs. Jeg har lyst til å være der for han, mer enn noe annet. Problemet er bare at jeg har ikke styrke til noe. Det var rett tilbake i kjelleren etter å ha fått de tragiske nyhetene. Jeg var så heldig at jeg fikk møtt faren hans et par ganger og for det er jeg evig takknemlig. Han virket som en utrolig snill og morsom mann som var lett å prate med. Jeg fikk også se den gleden kjæresten min opplevde når dem var sammen. Bare å se en fotballkamp eller snakke om musikk fikk dem begge i godt humør. Kjæresten min er veldig heldig som har disse flotte minnene med faren sin. Jeg håper det er dette han tenker på når alt har roet seg, at han kan tenke tilbake på alle minnene han har med faren sin og smiler. Nå skal han få sørge og han skal få plass til alle sine følelser.

Å miste et familiemedlem gjør så utrolig vondt, men den smerten er nødvendig. Det er en sørgeperiode som må til for at vi skal klare å komme oss videre. Vi sier farvel til dem som forlater oss og vi tenker på dem hele tiden. De vil aldri forlate oss helt. Vi vil alltid ha dem i hjertet.

En tung periode står foran han og familien hans. Jeg vil prøve så godt jeg kan å være her for han, men desverre har jeg ikke klart å komme meg helt på beina. Følelsene mine er fortsatt utenpå kroppen, men ingen kan si jeg ikke prøver. Jeg vil bare kjæresten min sitt beste. Jeg vil trøste han, være der for han når han trenger meg. Noen ganger vil det gjøre at jeg sliter, men det er det verdt!