Denne dagen har ikke akkurat vært en av mine bedre. Jeg er helt utslitt og hele kroppen verker, men jeg kom meg allikevel en liten tur ut i dag sammen med samboeren min. Siden jeg egentlig ikke hadde så mye energi så orket jeg ikke gå alene. Sammen med han så klarer jeg å koble ut alt annet sånn at det ikke er ekstra energi som blir brukt. Går jeg alene så spenner jeg kroppen og er alltid på vakt. Det var derfor veldig fint at samboeren min ville bli med i dag. Desverre ble det ikke den rundturen vi pleier. Vi kom til snarveien som er en oppoverbakke. Halvveis opp der så kjente jeg knærne mine bare sluttet å virke. Jeg måtte til slutt innse at kroppen min ikke orket bakken i dag og vi måtte snu. Allikevel var det ikke så ille å snu som det pleier. I det siste har jeg klart å tenke at det jeg klarer er godt nok. Det er jo allikevel kjipt, men jeg blir ikke skuffet av at jeg feiler fordi jeg har prøvd. Jeg gjorde virkelig mitt beste i dag og mer kan jeg ikke forvente. Det har vært en ganske tøff dag. Jeg har hatt så vondt nederst i magen at jeg ikke engang klarte å lage middag. Heldigvis har jeg en veldig snill og flink samboer som stod for dagens middag.
Resten av dagen har faktisk gått til soving. Jeg har ligget i stua resten av dagen fordi jeg ikke har ork til noe annet. Jeg har ikke engang skrudd på TV. Nå ligger jeg fortsatt rett ut, jeg er sulten, småvondt i hodet og utslitt. De magesmertene har virkelig slitt ut kroppen min i dag. Planen i stad var egentlig å bake litt, men så hadde vi ikke smør. Det er ikke så mye å bake uten smør. Så det var jo litt kjedelig, men sånn er det. Kanskje jeg får bakt nærmere helgen.
Heldigvis for meg så hadde vi kake i frysern og jeg har skikkelig lyst på kake. Nå er det bare å vente til den tiner. I mellomtiden tenker jeg å sette på TV og ta det helt med ro. Så krysser jeg fingrene for at morgendagen ikke blir like ille som i dag. Det er lov å håpe.
