Fredag morgen dro jeg og min samboer til Jessheim. Endelig var det min tur til å få mitt første møte på DPS. Etter en natt uten søvn var jeg ganske sliten i kroppen, men dette er noe jeg har ventet på så lenge. Det første skrittet til en bedre psykisk helse. Selvom jeg var klar så sjekket jeg telefonen ofte for å se om jeg hadde fått sms fra Ahus om avlyst avtale. Det kom aldri noe sms og vi var faktisk på vei bort. Med vondt i magen, svimmelhet og kvalme fant vi frem til bygget og til venterommet. 30 minutter for tidlig og mye tid til å la tankene spinne i hodet. Jeg satt med blikket ned i gulvet. Jeg pustet rolig med magen og ventet.

“Cathrine” hørte jeg en mann si. Jeg tok leppomaden tantebarnet mitt hadde lagd til meg. Jeg har dem alltid i veska, en fra hver av jentene. Denne gangen ville jeg holde noe jeg hadde fått fra Jennie. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bare måtte ha den med inn på møtet. Hele tiden hadde jeg den i hånden og det føltes så godt og rolig å ha den med meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg satt der og fortalte om hva jeg hadde vært igjennom som barn og helt frem til nå. All mobbingen på skolen og oppførselen til den personen (og familien hans) jeg hadde delt 9 år med. Jeg fortalte hvor glad jeg er i familien min og hvor mye de betyr for meg. Vi snakket om det at jeg har holdt alt skjult i så mange år og båret denne byrden alene. Så var det selvskading og alle tankene jeg har hatt siden 7. Klasse og hvor tungt det har vært at jeg ikke har hatt noen støtte, noen som viste. Det å bære på alt dette så lenge på egenhånd har til slutt gitt meg ekstremt mye angst. Alt det folk tar forgitt er en ekstrem tung oppgave for meg. Gå i butikken alene, kollektiv alene, være med og treffe andre mennesker (selvom det bare er 1 person ekstra). Vi snakket om alt, men allikevel bare en brøkdel av hva som har skjedd i løpet av livet mitt. Men det var ingen tvil om at jeg bar på noe veldig tungt og vanskelig som krever tid å bli kvitt, men jeg er klar!

Så skulle vi komme til den vanskeligste delen av hele samtalen. Jeg skulle fortelle om deg. Min vakre, herlige, modige og fantastiske Jennie. Jeg fortalte om dagen vi mistet deg.

“Eldste broren min mistet sin yngste datter til selvmord i januar i år” og det var da stemmen begynte å svikte og tårene hadde lyst til å komme. Ut av det blå falt blikket mitt ned til lepomaden jeg hadde i hånden, den fra deg. Den som jeg hadde snurret rundt i hendene mine, men ikke sett på før nå. Jeg ble helt rolig og begynte å smile et veldig forsiktig smil. Det var da jeg tenkte at dette skulle gå bra. Jeg kom til å klare dette så lenge jeg gav det tid. Styrken hadde jeg inni meg.

Vi gikk ikke så mye inn på dette med Jennie, men jeg fikk hvertfall sagt det. Det er en viktig del av hvorfor jeg føler meg sånn som jeg gjør. Og det jeg føler er så utrolig sterkt. Som han sa så er følelsene mine utenpå kroppen og det er vanskelig å kontrollere dem. Den sosiale delen av meg er delt i 2. Jeg vil veldig gjerne være blant folk, men med alle følelsene og angsten så blir jeg tappet for krefter bare ved å hilse på mennesker. Det trenger ikke være ukjente mennesker engang. Og dette håper jeg at jeg får fikset ved å få den hjelpen jeg nå får. Jeg har troen. Alt jeg trenger å gjøre foreløpig er å finne det positive i livet og dytte vekk det negative. En liten hjemmelekse til meg kan man vel si.

Men én ting er hvertfall sikkert og det er at Jennie gav meg styrke i dag! Hun er med meg og hjelper meg igjennom dette. Hun vil alltid være med meg i hjertet mitt. Jeg vil alltid tenke på henne. Min skinnende stjerne. Den største og flotteste stjernen på himmelen. Jeg vet du er her for oss alle sammen. Jeg kan føle det.

Jeg savner deg så ufattelig mye, men igjennom tårene kan jeg nå smile. Jeg kan smile fordi jeg kjenner at du er nær. Tante er så utrolig glad i deg. Min vakre engel.