Det er så SYKT deilig akkurat nå. Jeg har slitt så mye med humøret i dag og gått rundt og vært så deprimert at det går ikke Ann. Jeg har grini for alt og bare følt meg skikkelig elendig rett og slett. Så sjekker jeg mobilen min og der har det tikket inn en melding fra legen min som sier at papirene jeg trengte er sendt til NAV. Så nå er det egentlig bare å krysse fingrene og håpe at alt går i orden. Vis dette går bra så begynner jeg nok å grine av lykke for jeg har ventet så lenge på dette nå. Jeg håper bare dem har ordnet alt annet i søknaden som skal ordnes sånn at det tar kort tid før jeg får svar.
For en dag det har vært. Det er som å sitte på en berg og dalbane, ikke at jeg vet hvordan det er. Jeg er livredd for karuseller som går fort eller/og høyt oppe. Men dagen har gått så opp og ned at det er til å bli kvalm av. Når jeg har det så ille så er det jo veldig godt å få litt gode nyheter. Problemet da er bare at jeg blir jo skikkelig emosjonell av det også så da er man jo tilbake til grining da. Det er helt håpløst!
Jeg hadde jo egentlig fått nummeret til legen av mamma for å ringe så dette skulle gå i orden, men så har det vært psykolog timen og det har vært søvn, så har jeg glemt det og bare rot. Men jeg hadde sendt en melding for en veldig god stund siden så det var godt å få svar der. Jeg skjønner jo at legen måtte prioritere disse corona pasientene først, men man blir jo litt oppgitt når man ikke hører noe og NAV ikke hører noe. Nå er den delen hvertfall i boks så jeg er jo veldig glad for det. Så klart er det jo ikke sikkert at det går igjennom, men jeg håper jo det.nå har jeg jo ventet så lenge og jeg har prøvd å få mest mulig informasjon til DPS og legen så NAV har noe de kan bruke til min søknad.
Ventetid må være noe av det verste jeg vet. Særlig når det er viktige ting som svar fra prøver hos legen, søknader på NAV eller når DPS skal ringe. Det er så stressende og slitsomt også føler jeg at tiden står helt stille. Jeg er jo veldig spent på om jeg får godkjent AAP eller hva som skjer videre. Det begynner jo å bli ganske slitsomt å måtte søke om støtte hver måned. Jeg blir faktisk ganske stressa av det fordi jeg er så redd for at jeg kanskje ikke har fylt ut riktig eller at noe mangler. NAV systemet er veldig stressende for meg. Det er papirer og møter, men jeg gjør så godt jeg kan og jeg møter opp på det jeg skal. Men jeg må jo si at det er ganske slitsomt å sitte å snakke om veien videre når jeg føler at jeg ikke har noe særlig å gjøre i verken jobb eller skole. Det føles litt ut som at jeg blir kastet inn i noe og det skulle egentlig skjedd i går at jeg skulle hatt alt på stell bare fordi jeg er ung. Ja, jeg er 27 år og har hele livet foran meg, men la meg nå få puste og få lov til å bli frisk før dere dytter meg ut i noe som verken psyken eller kroppen min klarer. De har jo så klart vært der for meg og vil jo mitt beste i motsetning til andre NAV kontor jeg har vært borti, men det har vært ting jeg har sendt signaler om at dette klarer jeg ikke nå. Det er jo ikke det at jeg ikke vil, men jeg får jo fullstendig panikk bare dem snakker om det. For eksempel at jeg skal gå på skole i Lillestrøm. Lille meg som så vidt tørr å ta bussen ned til sentrum for å gå på møte hos NAV. Jeg har jo fortalt så mye om hvordan jeg har det, hva jeg sliter med og hva jeg nå skal igjennom av behandling. De må jo skjønne at skole i Lillestrøm er uaktuelt for psyken min? Jeg vil jo ha en utdanning og en godt betalt jobb i fremtiden, men jeg kan jo ikke det nå som jeg er på mitt verste psykisk og hvis jeg skal gjøre noe så skal jeg gi alt, ikke ha noe panikkanfall eller angst som står i veien for at jeg kan satse alt på utdanning. Så først og fremst er det DPS som er mitt fokus. Jeg vil bli frisk i hodet og prøve å trene opp kroppen min samtidig. Så kan jeg tenke skole og jobb. Da har jeg jo også hatt en god stund på meg til å tenke på hva jeg faktisk har lyst til å jobbe med videre i livet mitt.
Jeg prøver å få dette til å gå og at jeg gjør det riktig med en gang så jeg slipper å falle tilbake hit jeg er nå for det er absolutt ikke gøy å ha det sånn. Det er hvertfall ikke noe gøy for dem rundt meg og samboeren min å måtte leve med noen som føler seg så utslitt og deppa mesteparten av tiden. Det er jo noe som sliter på folk rundt også, ikke bare meg selv. Jeg vet jo jeg er utfordrende å bo med. Ikke at jeg krangler eller slår meg vrang, men jeg blir jo fort såret og har det veldig tungt. Folk rundt meg må jo derfor være litt ekstra obs på hvordan dem oppfører seg osv. Det er jo ikke noe jeg trives med. Jeg vil jo bare at folk skal kose seg og være seg selv rundt meg, men det går jo ikke alltid like bra Når psyken er som den er. Så da jobber man skiten ut av seg for å få det bedre med seg selv. Jeg skal jobbe hver dag for å få en bedre hverdag og slik at jeg og min samboer også kan få det bedre, at han ikke føler at ting er han sin feil eller noe sånt.
Depresjon og angst er noe dritt og dem som sier at det ikke er no stress å fikse det som er inni hodet kan ta seg en bolle! Det finnes ikke noe mer slitsomt enn å ha det så jævlig inni seg at det går ut over andre. Jeg var jo sikker på at jeg ikke kom til å ha en kjæreste før psyken min var fikset fordi jeg vet hvor vanskelig jeg kan være å håndtere på svarte dager. At min samboer er så fantastisk flink og omsorgsfull, kjærlig og alt på en gang. Det har truffet meg midt i hjertet og grunnen til at jeg elsker han så utrolig høyt. Jeg elsker han så mye at det gjør vondt! Det er godt å ha funnet en som klarer å passe på meg og orker å være sammen med krevende, lille meg. Jeg setter så utrolig pris på det. Jeg håper vi er sammen for alltid og at han kan få oppleve meg uten angst og depresjon. Han fortjener meg på mitt beste når har klarer å takle meg på mitt verste. Det er helt fantastisk.
♡I LovE U♡
