Når man står på kjøkkenet og skal varme rundstykke så er det sjukt dårlig timing å få et jævla panikkanfall! Seriøst! Hvor i alle dager kommer de fra? Jeg måtte skynde meg bort til stolen for å sette meg. Jeg krøyp opp med beina og holdt rundt dem med armene mens jeg strigråt, gispet etter luft og holdt på å fly på veggen. Det er så sinnsykt irriterende og helt forferdelig. Jeg er så glad for at jeg får hjelp for dette vil jeg ikke leve med resten av livet. Jeg føler meg sint og har lyst til å rive i stykker noe eller knuse noe. Samtidig som det kjennes så ensomt ut og håpløst.
Det er aller verst om kvelden og natta hvor jeg ikke er trøtt eller ikke får sove. Nå har jeg sittet å sett på bloggerne fra sesong 1 og har egentlig hatt det veldig bra, men så satt jeg det på pause for å lage mat og da knakk jeg. Jeg skjønner ingenting når det kommer til panikkanfallene for de gir ikke noe mening. Jeg kan ta en spøk en dag og så blir jeg såret av den samme spøken en annen dag. Så helt seriøst, en stor takk til kjæresten min som holder ut med meg og forstår meg bedre enn noen andre. Du er min reddende engel og jeg elsker deg bare mer og mer for hver dag. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du har reddet livet mitt og fått meg på riktig kurs. Sammen skal vi klare det.
Desverre er det ikke alltid han er våken og nå som har er syk så kan jeg jo ikke vekke han. Jeg vil ikke plage han med dette akkurat nå. Vanligvis hadde jeg bare lagt meg ved siden av han og holdt hånda hans til jeg hadde sovnet, men siden han er syk så ligger jeg i stua på min madrass mens han har soverommet for seg selv.
Så da sitter man her alene med sine egne tanker. Jeg har fått roet ned kroppen,fått spist litt mat og så begynner man å tenke på alle disse små øyeblikkene jeg har vært så heldig å fått dele med kjæresten min. Det er spesielt et øyeblikk som jeg storkoste meg sammen med han. Vi har en tur i Oslo og hadde litt tid før bussen hjem kom. Den kvelden gikk vi bort til operahuset og oppå taket. Det er første gangen jeg har vært på taket og det var så magisk. Utsikten og følelsen som fylte meg var helt unik. Det å kunne dele det øyeblikket med han var så spesielt. Så det var det som gjorde meg litt glad igjen etter kveldens panikkanfall. Jeg gleder meg til verden er tilbake til normalt igjen sånn at vi kan lage flere slike øyeblikk som jeg kan tenke tilbake på. Det var noe helt spesielt med den dagen. Jeg tror Jeg aldri har vært så lykkelig noen gang som jeg er med kjæresten min. Vi har det alltid så fint sammen. Uansett om vi bare er hjemme så er det koselig, men når han er syk så blir ting ganske tungt for meg også. Vi kommer alltid igjen det, men vi har bare hatt så uflaks. Jeg håper at ting vil bli lettere etter dette, hvertfall for en stund. For ting har absolutt ikke vært lett de siste dagene. Jeg kunne nok ikke bodd helt alene. Da måtte jeg hvertfall hatt en hund. For å sitte i stua alene er ganske kjipt. Ikke så lett for han å sitte og prate heller så da lar jeg han være mye i fred på rommet. Det er nok ikke lett for han heller, men hva skal man liksom gjøre? Denne tiden gjør vondt rett og slett. Jeg skal ikke legge skjul på det. Det sliter i meg å se han så dårlig. Jeg blir tappet for krefter og det ender jo da med et digert pang. Så jeg prøver å huske de gode minnene og forhåpentligvis blir det mange flere i fremtiden, men det er søren ikke lett. Man må prøve Så godt man kan da. Selvom jeg savner friheten, Osloturene, familietid, venner og alt det. På grunn av dette gikk jeg glipp av besøket på grava til tantebarnet mitt. Det gjør så utrolig vondt ennå. Jeg kan ikke tro det er sant. Jeg føler meg som verdens verste tante! Så alt føles så utrolig kjipt! Alt jeg vil er å få ting tilbake til normalen så jeg kan dra til grava hennes, møte familien min og venner, dra på museum, kino og nyte vår og sommer. Jeg vil bare våkne opp fra dette marerittet!
