De siste dagene har vært veldig vanskelig for meg. Jo lengre jeg ligger her, jo verre føles det psykisk. Nå har fibromyalgien begynt å tulle ekstra mye og jeg ligger ikke bare med utmattelse. Hele kroppen min verker og jeg er tung i hodet. Så i stedenfor å føle seg bedre, føler jeg meg verre for hver dag. Det gjør at psyken min også gjør ting vanskelig for meg. I går satt jeg å gråt og fikk ikke puste. Jeg følte meg så langt nede at alle tankene kom tilbake. Alle de vonde tankene som har fulgt meg siden barndommen. Det var helt grusomt og siden jeg ikke vil skade meg selv så ender det opp med at jeg til slutt ikke får puste, som om noen kveler meg.

Så slik går altså dagene mine. Det er heldigvis mye kampvilje igjen i denne kroppen selvom det ser ut som at ting begynner å falle fra hverandre her. Er det noe jeg aldri skal tillate meg selv så er det selvskading. Det kan hjemsøke meg så mye det vil, men jeg har ikke lyst til å ha flere arr eller skremme familie og venner med det. Jeg vet hvordan folk reagerer og så lenge jeg har kontroll over mine handlinger så skal jeg aldri synke så langt ned.

Det samme er med alkohol, snus og røyk. Jeg har lyst på, men jeg vet at det ikke vil gjøre ting noe bedre. Kanskje akkurat der og da, men så går det over og jeg blir bare avhengig. Det er med andre ord ikke verdt det. Derfor kjemper jeg hver dag for å slippe og havne så langt nede igjen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvordan føle at du fortsatt har et snev av kontroll:

Det første jeg gjør er å innse at jeg er i ferd med å få panikk, depresjon og tanker. Da setter jeg meg gjerne opp og fokuserer på pusten. Jeg forteller meg selv at dette skal gå bra. Jeg har vært igjennom dette før og jeg klarer å unngå å skade meg hver gang. Forteller meg selv at jeg er sterk og smart. Det finnes alltid en annen vei å gå. Ikke ta den lette utveien fordi du vet du vil angre. Jeg fortsetter å ha kontroll ved å fortelle meg selv det jeg alt vet, det jeg trenger å høre. Man må finne den lille styrken man har igjen inni seg. Det kan ta 5 minutter eller det kan ta 3 timer, men ikke gi opp. Det viktigste er at du klarer å finne ut hva du skal si til deg selv og virkelig tro på det. Ha styrke og pust rolig. Og for all del ikke ha noe skarpt rett foran deg. Lukk øynene og tenk på alt som gjør deg glad, alt som kan løfte deg opp og gi deg styrke til å kjempe mot disse tankene.

Jeg er utrolig heldig som har alle disse flotte tingene i livet mitt som gir meg glede. Samboeren min er jo så klart høyest på listen. Han hjelper meg så utrolig mye hvis jeg trenger det. Som regel vil jeg ikke ha noe hjelp fordi jeg hater at folk ser meg gråte, men jeg vet allikevel at hvis tankene blir for mye så vil han alltid være der for meg. Så har jeg plantene og blomstene. Bare det å ha dem rundt meg hjelper. Også at benker, vinduskarmer og alt sånt som er pyntet får lov til å være ryddig. Nå ser ikke stuebordet ut, men resten er helt strøkent og det gjør meg så glad. Det ligger ikke masse rot åå f.eks tvbenken eller kommoden på soverommet. Vi har faktisk klart å holde det ryddig på disse stedene til en hver tid og det er sånne ting som gjør meg veldig glad. Det er det jeg prøver å fokusere på fordi det er ting jeg virkelig har blitt flinkere til. Klart jeg trenger å tørke støv, men det er i det minste ryddig.

Så når man sliter med depresjon og tanker om selvskading og selvmord så er det så utrolig viktig å våkne opp og finne alt som er bra med livet. Selvskading er aldri en god utvei fordi disse tankene vil bare hjemsøke deg mer og mer. Du blir aldri kvitt dem om du fortsetter å skade deg selv. Så prøv å pust rolig, finne styrken i ting og mennesker du er glad i. Det kan ta tid, men hvis du legger tålmodighet i det og gir alt så kan du overvinne tankene. Det er sånn jeg klarer å overleve og det har virkelig vært verdt det.

Jeg trodde ikke jeg kom til å leve lengre for 1 ½ år siden, men så klarte jeg å finne styrken, la fra meg kniven og la hele mitt gamle liv bak meg. Hadde jeg ikke gjort det så ville jeg aldri møtt min fantastiske samboer. Jeg har mistet mitt fantastiske tantebarn og min beste venn (hunden), men jeg har også fått så mye på denne tiden og jeg har tenkt til å være fornøyd med det jeg har. De har alltid en plass i hjertet mitt og i tankene mine, men jeg vil aldri gi opp livet før det faktisk er min tur. Jeg vil se hva livet har å by på. Selvom det betyr mye mer smerte. Livet er verdt det fordi det er så mye bra som skjer hvis man ser forbi alt det negative og tragiske. Så selvom jeg ligger her nå og har det helt jævlig, så vet jeg at det finnes en regnbue rundt neste sving.