Møtet med DPS ble jo avlyst forrige gang. Det ble en skikkelig bomtur da jeg allerede hadde kommet meg halvveis og venninna mi hadde brukt mye penger bare for å være der og støtte meg. Det ble en skikkelig kjip dag, men nå har jeg endelig fått ny time. Jeg skal inn til møte allerede neste uke. Jeg hadde et lite panikkanfall etter å ha åpnet opp brevet. Det kom så mange tanker i hodet. Jeg ble så redd at jeg nesten ikke klarte å puste. Jeg stod på badet med tårer som rant nedover kinnene mine og magen vrengte seg. Det er alltid like grusomt å få disse panikkanfallene, men de går jo heldigvis over da. Selvom jeg gjerne skulle vært foruten så klarer jeg meg egentlig ganske greit. Det er så klart utrolig slitsomt å gråte mye, ha lite energi og kjenne på alle disse følelsene hele tiden, men i det minste vet jeg at jeg lever. Jeg setter pris på alle de gode øyeblikkene sammen med kjæresten og jeg prøver å sove vis jeg kjenner at jeg er sliten. For når jeg er sliten så kan det fort si pang uten grunn. Det er bedre å sove for mye enn å sitte og gråte alene på badet.

Et liv med angst og depresjon er så ustabilt. Man kan være glad det ene øyeblikket også skjer det en bitteliten ting og man føler seg helt jævlig. Det er som om noen stjeler all energien man nettopp hadde fylt opp. Det er irriterende, slitsomt og umulig å vite når skjer. Det er som om en person trykker vilt på knapper inni hodet som han ikke aner hva gjør. En dag kan en kommentar være morsom og en annen dag sårende. Tro meg, jeg er like forvirret som deg når jeg begynner å gråte. Allikevel gjør det så vondt og føles så ekte. Hva i huleste er det egentlig som skjer!? Noen ganger har jeg vært sikker på at jeg har blitt gal. Andre ganger lar jeg det bare fosse ut tårer helt til det er tomt. Det er jo ikke så mye å gjøre før det stopper av seg selv. Og for en deilig følelse det er når man er ferdig med å gråte og kan puste normalt igjen.

Det er jammen godt jeg skal til DPS. Kanskje jeg kan få hjelpen jeg trenger. Kanskje jeg endelig kan ta det første steget til en bedre hverdag. Vis jeg får hjelp så blir det en lang og vanskelig kamp. Det vet jeg. Jeg har vist det lenge. Jeg har sett min kjære lillesøster kjempe så lenge med sine problemer. Vis hun klarer det, så klarer jeg det. Slik hun skrev at hun alltid hadde tenkt om vårt flotte tantebarn som forlot oss tidligere i januar. Hun var også ufattelig sterk. Den vesle jenta stod virkelig stødig i en helt forferdelig storm. Om hun bare hadde fått hjelp slik søstern min har fått. Om hjelpen bare hadde kommet litt tidligere. Vi var begge så utrolig stolte av å være tante til en så sterk og modig jente. “Vis du kan, kan jeg” hadde søstern min skrivd på Instagram sammen med mange andre flotte ord. Det fikk tårene mine til å trille. Så vakkert! Så sant! Min kjære, vakre, gode søster! Det er nøyaktig det jeg har tenkt. For Gud så sterk, modig og god du er. Jeg er så glad du har fått den hjelpen du så inderlig trengte. Jeg er så ufattelig glad i deg.

Jeg lover at jeg skal kjempe helt til jeg blir bedre. Med Jennie i mitt hjerte vil jeg alltid finne styrke. Med min flotte familie i tankene vil jeg alltid ha kjærligheten jeg trenger. Og med min herlige kjæreste ved min side vil jeg alltid ha en skulder å gråte på, en å snakke med og en å elske. Til slutt skal seieren bli min! En dag skal jeg få kontroll over mitt eget liv. Steg for steg skal jeg bli bedre. Målet mitt må være å endelig klare og jobbe igjen. Det er virkelig noe jeg savner så utrolig mye. Så nå er det bare å krysse fingrene for at DPS vil hjelpe meg.

Fremover skal jeg sette mer pris på hver eneste dag jeg er så heldig å våkne opp til. Jeg skal nyte alle de små øyeblikkene og prøve å gjøre det beste ut av hver dag. For man vet aldri når livet tar slutt. Man vet aldri om mørket blir for mye å bære på. Jeg skal gjøre mitt beste ved å tenke positivt, tenke på alle jeg er glad i og som er glad i meg. Fokusere på alt det gode. For en dag kan det hende at det er nøyaktig det jeg trenger for å holde ut.

Ingenting blir bedre før det har blitt verre…