Når det kommer til disse telefonsamtalene med psykologen min så føler jeg at det blir vanskeligere for hver gang. Jeg sover dårlig og det blir mer og mer personlig for hver samtale. Denne gangen var det vanskelig å holde tårene tilbake. Vi snakket om hvordan jeg har hatt det og tankene rundt selvskading og selvmord. Det er så mye jeg ikke har lyst til å snakke om, men jeg må jo bare. Jeg kommer ikke videre hvis jeg ikke deler alt jeg har vært igjennom, men det gjør så vondt. Vi snakket om de siste 2 ukene og hvordan psyken min har vært. Så var det de siste 2 månedene og helt til slutt generelt siden jeg begynte å slite. Og jeg har vært igjennom ganske tunge og dystre perioder med masse tanker. Jeg sliter med slike tanker ennå. Bl.a tenker jeg at min samboer helt sikkert hadde hatt det bedre med ei annen. For på mitt verste så orker ikke jeg å rydde eller lage mat. Jeg ligger å gråter og hører på alle tankene som spinner i hodet mitt. Jeg vet jo at samboeren min er glad i meg og at vi har det bra sammen, men det å ha depresjon betyr at man på en måte er 2 personer. Jeg er jo egentlig ei glad jente, fylt med masse energi og kjærlighet. Så er det den andre personen jeg blir som jeg ikke kjenner igjen. Ei jente som ikke ønsker å leve og som må kjempe for å få energi til å komme seg opp av senga. Ei jente med mye sorg og smerte som føler seg usynlig og fortapt. Disse to sidene av meg passer jo ikke sammen, men det er sånn det har blitt. Jeg kan sitte våken om natta og tenke “hvorfor kan jeg ikke bare være lykkelig?” Og så svarer den åndre delene av meg “fordi du ikke fortjener det.” Den mørke delen inni meg gjør det veldig vanskelig for meg å være glad og trives med meg selv. Det ender ofte med at jeg spiser godteri for å føle meg bedre  men det hjelper jo ikke lengre enn akkurat der og da. Så får jeg jo en dårlig følelse og angrer på at jeg har spist det.

Heldigvis har jeg også gode dager, særlig nå som det går mot sommer og fint vær. Den tiden været er såpass bra at jeg kan nyte frisk luft og lyden av fugler som synger. Det er egentlig den tiden som er lettest for meg. Det ligger så klart et mørke og lurer i kroken, men den lykken jeg føler av naturen er en helt fantastisk følelse og mye sterkere enn depresjonen. Jeg får noen mindre perioder med depresjon om sommeren, men det er perioder jeg kan takle.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men selvom jeg nå føler meg bedre og har gjort det i et par dager nå så er det allikevel blitt vanskelig å puste etter dagens telefonsamtale. Jeg har følt på så vonde ting som bare jeg vet hvordan kjennes ut. Det er bare jeg som vet hvor ofte disse tankene kommer og hvor ofte jeg har kjempet om mitt eget liv. Jeg vet jo at jeg ikke kommer til å gjøre noe, men det er jo fortsatt så vondt å føle den smerten og skuffelsen. Jeg føler på håpløshet og det å ikke strekke til i hverdagen. Ting blir så ekte og så redselsfult at man til slutt sitter å gisper etter luft, mens tårene triller og hjertet banker fortere og fortere. Jeg vet det går over og jeg vet jeg vil få bedre perioder, men det har blitt veldig tungt å måtte oppleve dette alene fordi jeg ikke vil plage noen andre med mine problemer.

I dag fikk jeg nesten ikke ut ordene jeg skulle si fordi det gjorde så vondt og det føltes ut som det kom tilbake til meg. Jeg fortalte psykologen min hvordan det var å måtte snakke om dette og det virket jo som at det var ganske normalt. Faktisk ville det vært rart hvis jeg ikke følte det sånn. Det er vel kanskje derfor jeg har holdt det for meg selv, jeg trenger ikke føle på den smerten mer enn nødvendig. Også vil jeg ikke at andre skal bekymre seg for meg. Hvertfall ikke nå som jeg har det under kontroll og har en psykolog som er der om jeg trenger noen å snakke med. Jeg vet at hvis det går for langt så kommer jeg til å gå til samboeren min. Jeg har vært i den situasjonen før og det har hjulpet å ha han der.

Men denne samtalen har vært spesielt tung og vanskelig. Jeg har ikke noe krefter igjen og jeg måtte legge meg inn til samboeren min i stad fordi jeg hadde det så tøft etter å ha snakket med psykologen. Men jeg får bare slappe av så mye jeg trenger og så blir det bra igjen.