Etter at jeg hadde gått å lagt meg i går så tok det flere timer før jeg faktisk sovna. Det var litt søvn og så våkna jeg. Sånn holdt jeg egentlig på frem til klokka var halv 2. Den siste halvtimen lå jeg i senga og var så nervøs og kvalm for er det noe jeg ikke er vant til så er det å snakke om følelser og hva som har skjedd siden jeg var liten. Jeg gruet meg og lurte på hva vi skulle gå igjennom i dag og hvilke spørsmål jeg kom til å få. Når psykologen sier at vi skal starte fra begynnelsen så kom alle minnene inn i hodet mitt. Jeg fortalte om familien min, mobbingen og hvordan jeg følte meg når jeg var i de forskjellige situasjonene. Det var som å bli dratt tilbake til disse øyeblikkene og jeg kunne kjenne hvordan jeg hadde det igjen. Jeg kunne føle redselen fylle kroppen min og følelsen av å ikke kunne flykte fra dem. Jeg kjente følelsen av ensomhet og at jeg følte meg helt hjelpesløs. Det var en veldig tøff tid for meg, det er ikke til å legge skjul på. Ikke engang lærerne klarte å gjøre noe med mobbingen og jeg sluttet å tro på at ting kunne bli bedre ganske fort. Jeg bare kjempet igjennom skoleårene så godt jeg kunne.

Jeg ble også dratt tilbake til hvordan det var å spise middag hjemme hos oss når jeg var barn. Når pappa dyttet albuen min ned fra bordet. Jeg kjente også på den følelsen av å være på mitt eget Soverom når pappa lå og sov etter å ha jobbet natta. Jeg var livredd for å lage en lyd for da kom han og kjeftet på meg og ba meg om å gå ned. Det var jo så klart ikke bare negativt hjemme, men det var nå det jeg ble spurt om å fortelle om denne gangen. Det å bli dratt tilbake til den tiden og virkelig føle på de følelsene og tankene jeg hadde da er så tungt. Nå er jeg jo ikke redd for å si hva jeg mener, men den lille jenta var det og det gjorde så vondt å gå tilbake til den tiden. Jeg ble så utslitt av å snakke om alle disse små opplevelsene jeg har vært igjennom. Det er jo ikke noe skummelt ved selve opplevelsen for foreldrene mine gjorde jo ikke noe vondt mot meg, men for ei lita jente er det allikevel veldig skremmende når foreldrene hever stemmen og er sinte.

Det var flere ganger i løpet av den samtalen at jeg nesten knakk helt sammen. Det var så vondt å grave i gamle minner. Dette er jo vonde minner jeg har prøvd å begrave og glemme for alltid. Jeg har alltid prøvd å fokusere på fremtiden og nåtiden i stedenfor fortiden. Jeg har bevart alle de gode minnene og kastet de vonde, men nå må Jeg jo finne de frem igjen for så å snakke om dem. Det er noe jeg ikke er helt komfortabel med og vil helst unngå, men så er det den lille stemmen i hodet som sier at dette må jeg faktisk igjennom. Jeg blir ikke frisk om jeg ikke gjør det. Jeg kommer meg ikke videre i livet før jeg har gått igjennom alt dette vonde. Det er jo godt å ha noen å snakke med som på en måte forstår at det har vært vanskelig for meg. Ved det jeg har fortalt så skjønner hun hvor vanskelig det er for meg å stole på noen og snakke om mine problemer.

Etter samtalen så hadde jeg ikke noe energi. Batteriet mitt er helt flatt. For jeg har brukt så mye energi på å ikke begynne å gråte. I tillegg til at jeg er livredd når jeg skal ta telefonen og snakke. Å snakke om mine problemer er jo veldig nytt for meg. Så når jeg må gjøre det via telefon i tillegg så klarer jeg til slutt ikke å holde energien oppe. Så da ligger man rett ut en stund. Samboeren min kom å snakket litt med meg etter at jeg hadde sittet i telefonen og jeg prøvde så hardt å følge med og holde samtalen i gang, men det var jaggu ikke lett. Det er alltid fint å kunne ha en samtale med han, men om jeg klarer å følge med i samtalen er noe annet. Som regel går det bra da. Det er bare litt ekstra konsentrasjon som skal til.

Men nå skal jeg hvertfall komme meg opp av senga og få lagd litt middag. I dag blir det taco. Det skal bli godt med litt mat nå. Når middagen er spist opp så blir det å slenge seg i stolen og se på TV for det finnes ikke sjans i havet for at jeg skal klare å få gjort noe i dag. Så ja, psykologtimer tar mye energi. Neste time er på mandag. Jeg gruer meg allerede. Enda flere spørsmål å svare på. I tillegg til at det er under en uke mellom denne samtalen og neste, men jeg kan jo ikke si nei heller fordi da pusher jeg ikke meg selv til noe jeg ikke vil.

Hadde det bare vært skriftlig så skulle jeg klart det helt fint, men å snakke med noen om det så blir det plutselig så mye mer virkelig. Jaja, det er et skritt videre for å bli frisk. Jeg syns selv jeg har vært ganske flink. Jeg har svart utfyllende og ærlig. Mer får jeg ikke gjort. Så får vi se hva dem sier når alle disse spørsmålene er besvart og de har gått sammen for å snakke om disse svarene og veien videre. Jeg må jo si jeg er litt spent, men samtidig gruer jeg meg noe helt fryktelig til å høre hva de sier. En ting om gangen, for ikke å snakke om en DAG av gangen.