Starten av tirsdagen kan du lese om HER men jeg lovet dere å komme med en oppdatering på hvordan dagen min har vært. Jeg orket ikke begynne å skrive i går så jeg gjør det heller nå i dag. Her får dere fortsettelsen på dagen i går.

Jeg tenkte lenge på om jeg skulle skrive om dette på bloggen på den måten jeg har gjort nå, men syns det er et så viktig tema å få frem. Jeg syns jo så klart alle burde være åpne om hvordan dem har det, men jeg er et dårlig eksempel for jeg har sjult det så mye… eller kanskje jeg er et bra nok eksempel til å vise hvor viktig det er å snakke om ting. Vel, nå skal dere hvertfall få høre om hvordan det var å jobbe når man føler seg psykisk sliten.

På vei til bussen
Skal jeg være helt ærlig så var det et mareritt bare det å komme seg til bussen. Jeg var helt på gråten og hele kroppen skalv. Jeg var svimmel og helt utslitt. Jeg vet desverre ikke hva som får det til å bli sånn. Jeg har ikke vært så ille på flere måneder og da har jeg pleid å holde meg i senga.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På jobb
Jeg kom meg til jobb uten å knekke sammen. Jeg tenkte at jeg måtte bare prøve å komme meg igjennom dagen på en eller annen måte. Jeg prøvde å ta meg sammen når jeg gikk inn og gjorde meg klar for jobb. Når spørsmålet hvordan går det kom så kjente jeg at alt kom tilbake og jeg valgte å fortelle det. Jeg er egentlig veldig glad for at jeg fortalte det til dem på jobben. De tok veldig hensyn til det og jeg fikk ta oppgaver der jeg slapp å stå i kassa. Jeg tok et par kunder på slutten, men kjente det var godt å slippe det.

Hjem igjen
På vei hjem kom det tilbake og alt ble kaos i hele kroppen. Når jeg hadde gått av bussen kjentes det ut som noen fulgte etter meg. Jeg snudde meg sikkert 20 ganger og det var ikke noen der.

Når jeg var vel hjemme så ble jeg møtt i døra av gubben og bikkja. Det var utrolig fint etter en hard og vanskelig dag. Jeg hadde nok egentlig trengt en liten ferie, komme meg bort fra alt og prøve å slappe av. Det var egentlig planen, men så gikk ikke det i forhold til å få fri den helgen som var et spennende arrangement. Det er jo så klart ingen sin feil at jeg må søke om fri. Det er jo bare slik systemet er, men i går så var jeg så langt nede at jeg ikke klarte å tenke klart og ble jo da veldig lei meg. Det har gått utover nattens søvn og jeg føler meg egentlig ikke noe bedre.

Jeg har igjen 4 dager før jeg har fri så dette ser ut til å bli en utfordring. Jeg får bare bite tenna sammen og håpe at alt går bra og at jeg slipper å være like dårlig i dag som jeg var i går. Det er på slike dager som i går at man ser at jeg har hatt det vanskelig. Ting setter spor og det er ingenting man kan gjøre med det. På jobb må jeg uansett! Jeg ønsker å lære mest mulig og jeg har lyst til å mestre jobben min. Når dette skjer så blir jeg jo ekstra trist og i tillegg veldig sur på meg selv som ikke klarer å bli helt frisk når kroppen min endelig er god nok til å jobbe. Hvorfor kan ikke hodet også komme på plass og ta seg sammen?

Noen ganger skulle man nesten tro at det lå en forbannelse over meg. Når jeg tror at det endelig ordner seg for meg og jeg kommer ut i jobb så har alltid kroppen min knekt og nå virker det som at hodet mitt er i ferd med å gjøre det. Det er en helt grusom tanke å sitte med akkurat nå og jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å virkelig tenke igjennom dette og finne ut hva som faktisk skjer, men i dag skal jeg tidlig på jobb. Vi får se hvordan det går.

Jeg føler meg akkurat sånn som i går. Jeg klarte så vidt å komme meg ut av senga og jeg føler meg egentlig veldig nedfor. Jeg skriver ikke dette for å få sympati, men for at folk skal forstå at ikke alle mine dager er like. Av og til har jeg så tunge dager at jeg føler meg så liten og ubrukelig. Jeg drar på jobb hver dag selvom hele kroppen føles tung, utslitt og mørbanket innvendig. Det er så mye den jobben betyr for meg. Jeg har ofte fått høre at jeg er lat og ikke gidder å jobbe. Det er hva man får høre om man stenger alt inne i alle disse årene. Du er ikke syk, du gidder bare ikke å jobbe er noe jeg fikk slengt etter meg ganske ofte. Neida, det feiler meg ingenting… jeg bare føler meg sånn fordi jeg har lyst. Helt ærlig så er det verre å være psykisk syk enn å skade seg så alle kan se. Det er så mange som ikke tror deg og som ikke bryr seg om du har en så dårlig dag. Den eneste grunnen til at jeg ikke snakker om min psykiske tilstand er fordi jeg aldri har blitt trodd. I går merket de på jobben en liten del av denne siden og de var så snille og omtenksomme.

Allikevel sitter jeg igjen med en stooor klump i magen. Uansett hva dem sier så er jeg fortsatt redd for å si noe galt og ikke ha en jobb pga. det jeg sliter med. I dagens samfunn virker det som at man må være helt frisk for å kunne holde på en jobb, men jeg ønsker å kjempe for dette hver eneste dag. En psykisk syk person blir ikke bedre av å sitte hjemme. De trenger en sjef som forstår og som kan gi den personen en sjanse til å vise at man kan selvom man har med seg bagasje.

Jeg er veldig usikker på meg selv og hva andre syns om meg og min innsats. Jeg søker alltid etter bekreftelse og det å bli godtatt for dem man er. Jeg setter alltid andres behov foran mine og jeg kan vel si at det er mye av grunnen til at jeg er så psykisk ødelagt som jeg er. Som regel er det lett å håndtere og veldig få kan se at jeg sliter, men så kommer det av og til en dag eller en periode der jeg føler meg helt elendig. Jeg gjør alltid så godt jeg kan og jeg håper det er bra nok.

Nå skal jeg prøve å slappe litt av før jeg må til bussen. Håper jeg klarer å stå i kassa i dag og få prøvd meg litt mer. Det er vanskelig å komme seg etter en slik dag som i går, men jeg må jo bare lære meg å takle dette. Uansett hvor mange ganger man blir slått ned så må man aldri slutte å kjempe for da har man tapt.

Sliter du psykisk?
Hvordan takler du andre mennesker med psykiske lidelser?