… takk for at du er den du er ellers ville ikke jeg vært den jeg er i dag.

Det er mange som sliter med vekten sin og er flaue over å si hvor mye de veier. Mange kjenner seg ikke igjen i speilet og hater det de ser. Mange har prøvde dietter og tabletter som skal være mirakuløst for å gå ned i vekt. Mange lever med farlig fedme og lever risikabelt. Mange overvektige kvinner og menn spiser seg til det som blir ugjenkjennelig foran speilet. Mennesker som har blitt mobbet for utseende, som ikke har venner og som får trøst fra mat. Det er så utrolig mange der ute som har det sånn. De har gjort dette med seg selv, også jeg! Og det er her min historie kommer inn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Over her ser dere meg og broren min.

Som dere ser så har jeg aldri vært helt tynn, men helt normal figur for et barn. Jeg ble mobbet og folk slang kommentarer som "fete dorris". Jeg trodde ikke det skulle bety noe som helst, men jeg fant jo til slutt ut at jeg hadde blitt den personen som får trøst fra mat. Jeg klarte bare ikke se det selv før det var for sent. For ca. 4 år siden slet jeg veldig mye uten å vise eller fortelle andre om det. Jeg var helt på bunn og alt så ut til å bare bli verre og verre. Jeg skyldte på alt og alle rundt meg for at jeg var slik jeg var, men sannheten er ikke så enkel.

You’re the only one to blame for your misstakes in life!
Det er ingen som tvinger deg til å velge å kjøre hele livet ditt i grus. Det er ingen som tvinger deg til å slutte å kjempe og tro på deg selv. Du kan lyve så mye du bare vil til deg selv, men innerst inne vet du at du er den eneste grunnen til at du har havnet der du er i dag. Jeg dyttet innpå all den sjokoladen, brusen og fastfooden. Jeg står ansvarlig for min egen kropp og helse, ikke alle andre! Jeg bestemmer selv når jeg vil gi opp eller når jeg vil fortsette å kjempe for meg og mitt liv. Jeg sier ikke at mobbing er greit. Jeg sier heller ikke at det ikke er mennesker som er med på å dra andre ned, men vi som enkeltpersoner må ta vare på oss selv og vite når vi skal trekke oss unna eller be om hjelp. Jeg har stengt ALT inne i alle disse årene og for meg er det nærmest umulig å snakke med bl.a mamma om slike ting. Mamma er verdens beste, men hvordan kan jeg klare å få noen til å forstå hvordan jeg har hatt det i såååå mange år når hun aldri så det? Timevis med gråting, skriving i dagbok, skrive sanger, lange skogsturer helt alene for å samle tankene… hun kunne aldri vite at barnet hennes var ødelagt, muren var for solid! Jeg viser aldri tårer. Jeg bytter det ut med sinne. Sinne fikk mamma se og jeg må være verdens heldigste datter som har en så tålmodig, rolig og kjærlig mamma som stod der og tok så mye dritt fra en ødelagt datter. Mamma er min hverdagshelt! Jeg håper jeg blir akkurat som henne når jeg blir mamma!

Men nå har jeg endelig fått kommet meg på beina og er ikke lengre den som gir opp håp, lykke, helse og livet. Jeg er den som har en fremtid og satser stort. Nå skal jeg aldri mer svikte meg selv og vis dere vil vite hvordan jeg klarte å komme meg opp og hva som gjorde at jeg fikk opp øynene for hvorfor jeg var der jeg var og hva som måtte til..  vel, da får du følge godt med på bloggen for det kommer snart!