vekt og utseende betyr utrolig mye her i verden. det former oss og gjør mye med hvordan vi har det. vi lever etter uoppnåelige mål og ønsker oss noe annet enn det vi alt har. kroppen er og vil alltid være deg. den viser hvordan du har levd og gjør deg til deg. det å bli mobbet for vekten sin enten man er stor eller liten er helt grusomt. til slutt føler man at dem har rett. hvordan kan du elske kroppen din når du har hørt hele livet at du er for tjukk eller for tynn? så da går du til en løsning som faktisk gjør alt mye verre for du vet ikke hvordan du skal håndtere situasjonen. du vil ikke prate med noen om dine problemer. du tar på deg for store klær så ingen kan se hvordan kroppen din egentlig er. du føler deg ikke pen lengre. den lille, selvbeviste og modige jenta er borte. så knakk de deg til slutt, men de så deg aldri gråte. de så deg aldri føle noenting, du var deres lille marionette for alt de ville var å se deg ulykkelig. du stengte alle følelser, du snakket minst mulig og du skøyv alt og alle langt bort fra deg. og for hva!? jo, fordi dem ikke likte kroppen din og da begynte du å hate den også. du ser tilbake på smerten som de forårsaket og ser nå at dette er deg nå. dette er den du har blitt. hvorfor? jo, fordi du lot noen fortelle deg at du ikke var bra nok for verden, men DU ER BRA NOK!! du er voksen nå og ser faktisk at det ytre ikke er så viktig. du er bra nok for verden, det har du alltid vært. så har du litt for mye her og alt for mye der. så har du dobbelthake og store overarmer. HVA SÅ!? du må elske deg selv før du klarer å forandre deg. jeg vet så alt for mye om hvordan den smerten er å bære helt alene. ingen som skal få vite hvordan jeg egentlig føler det. nei, du skal være en vegg. ingen skal vite hva du føler, men når du sitter hjemme alene så triller tårene hver eneste kveld. det er ikke lett å være et barn/ungdom i en verden der mote og kropp er i fokus. enda verre er det når hele verden snur ryggen til deg. og når du først begynner å fortelle så er det ingen som tror deg fordi du har hatt steinfjes alle disse årene. men egentlig sitter det ei redd, svak og ødelagt jente foran dem. de aner det ikke, de har aldri sett henne og de får aldri se henne. fra kroppspress til depresjon og sosial angst… den veien er kortere enn folk tror. den veien er livsfarlig og full av hat og mørke. det er ikke lett å gå alene ute, det er umulig å ta en telefon, hente posten er et mareritt og betale i butikken er latterlig skummelt! og hva sier folk om mennesker som meg? vel, ikke mye fint i allefall. “du må da klare å betale selv?” eller “kan du ikke ringe selv?” eller “du er så tøysete”. jepp, når man ikke forteller hva som feiler deg så blir det til misforståelser og det gjør vondt. man vil så gjerne fortelle hva som feiler èn, men vet det ikke selv. jeg vet det nå siden jeg har lest meg opp til det. fortsatt har jeg en mur, men jeg har blitt vant til den. den sosiale angsten er derimot ikke så lett å leve med. depresjonen er så å si borte. dessverre er kroppspresset like høyt og folk sliter hver dag. mobbing, selvbildet og foreldre som sier ja til at ungen kan dytte innpå alt de vil ha (eller ikke spiser i det hele tatt og foreldre syns det er helt greit).

her er jeg på mitt verste. jeg veide 106.8kg og hadde veldig store smerter i alle leddene. jeg kunne nesten ikke bevege meg uten at jeg fikk vondt og var sengeliggende dagen etter. alt dette kunne nok vært unngått om jeg hadde vært flinkere til å fortelle moren min hvor ille jeg faktisk hadde det på skolen. moren min bryr seg utrolig masse om meg og jeg vet at jeg ville hatt det mye bedre med meg selv vis jeg bare fortalte henne sannheten, men det var ikke så enkelt. gjort er gjort og jeg endte da opp slik. jeg hatet meg selv og ville endre alt ved meg. jeg prøvde så hardt flere ganger å gå ned i vekt, men jeg klarte det aldri. det var så ille at jeg hadde ikke en god ting å si om meg selv på dette stadiet. jeg følte bare at jeg hadde ødelagt meg selv. det hadde gått alt for langt og jeg bestemte meg i oktober 2017 at det skulle ikke gå èn dag til av mitt liv at jeg skulle gå rundt å tro at jeg ikke var bra nok eller fin nok. jeg har jo en gubbe, familie og venner som er glad i meg så hvorfor kan ikke jeg også være glad i meg selv!? i dag veier jeg 97kg og er fornøyd med meg selv akkurat sånn jeg er. jeg trener ikke fordi jeg vil bli tynn (for å bli pen), men for helsa og for et lengre liv. for min historie startet grusomt, men jeg vil ikke fortsette å ha det sånn…

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

jeg vet at jeg aldri kommer til å se ut som en av de modellene i bladene, men jeg bryr meg ikke lengre. jeg vil se ut som meg! potetnese, bollekinn og alt! dette er meg og jeg er stolt av å være meg. ingen er en bedre meg enn meg selv. 

vil du stoppe kroppspresset? da må du første like deg selv og godta at ikke alle er like tynne. godta at vi ser ut slik vi gjør. godta og respekter alle rundt deg. du trenger ikke være venn med alle selv om du aksepterer at dem er sånn dem er. men det er jo fint å få andre til å innse at de er like mye verdt. gi dem et kompliment på klærne sine eller hvor flinke dem er til idrett/hobby/skolen. si hei til dem i gangen. det skal så lite til før du har forandret alt til det bedre.

vill du være en god person!?

hva velger du!? 

#kroppspress #body #kroppen #minkropp #valg #gjørmer #helse #vekt #utseende